PRESENTERTE BOK: Han ble blåst på av forgjengeren Magne Malmanger, som hevdet han ikke kom til å holde ut mer enn tre år i pressen. Men Harald Flor (t.h.) ble livet ut. Her sammen med (f.v.) Trygve Løwe, Bjørn-Willy Mortensen, Arne Bendik Sjur og Harald Flor i 1979. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix
PRESENTERTE BOK: Han ble blåst på av forgjengeren Magne Malmanger, som hevdet han ikke kom til å holde ut mer enn tre år i pressen. Men Harald Flor (t.h.) ble livet ut. Her sammen med (f.v.) Trygve Løwe, Bjørn-Willy Mortensen, Arne Bendik Sjur og Harald Flor i 1979. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB ScanpixVis mer

Harald Flor (1944-2018)

Harald Flor var en seende, reisende og tenkende mann

Han hadde alltid kunnskapsrike og poengterte artikler.

Kommentar

Da Harald Flor kom til Dagbladet i 1972, betydde den bildende kunsten mye – man kunne nesten si alt - i den offentlige oppfatning av verden. Senere er den fortrengt av andre former, først og fremst musikken, som fyller alt med sitt overveldede nærvær nå. Men den gang var det altså billedkunsten. Den definerte vår historie, fylte vår samtid og var i gang med å forme det kaotiske verdensbildet i modernismens formspråk.

Han var 28 år. Og ble fulltids ansatt i Norges ledende kulturavis. Dagbladets kulturredaktør Simen Skjønsberg hadde selv, skjønt litterat, et åpent sinn for det visuelle. Den nye medarbeideren ble straks sendt til Venezia-biennalen, til Documenta i Kassel, siden nesten verden rundt for å lete opp det nye og spennende i bildenes univers. I Sør-Amerika foretrakk han kanskje Brasil, i Europa Italia, skjønt han var født i Trondheim og utdannet der og i Bergen.

Harald Flor, så lærd og verdensvant han kunne virke, var egentlig halvstudert. Han hadde mellomfag, men ikke mer i kunsthistorie, og ble blåst på av forgjengeren Magne Malmanger, som nå var professor: - Det der greier du ikke utholde mer enn tre år! Men Harald ble livet ut i pressen. Og nå er han død – etter å ha begått det som mange husker, en beåndet nekrolog over sitt ideal Per Kleiva.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Var han med sine 40 år i pressen en typisk smaksdommer? Ja det også, det kunne ikke unngås, høyt og lavt som han fór rundt i gallerier og museer og skrev om alt, i fortid og nåtid, kunstnere og kuratorer. Men først og fremst var han nysgjerrig overfor bildene, kunsten, og søkende på uttrykk så vel som på menneskene bak. Intervjuene med R.B. Kitaj, med Andy Warhol eller Luciano Fabro brakte nye stemmer fram. Samtalen med Jaff Koons handlet forresten mest om 1400-tallets mester Masaccio...

Ikke at han godtok alt, selvfølgelig, trofast 68-er som han alltid forble, med hva det innbar av teori og idealer. Harald Flor lyttet alltid til hva Jan Brochmann hadde å si i så måte, og leste hva Peter Berger skrev. Men han var åpen og mottakelig for det meste, forutsatt at det var ærlig og uten grumsede motiver. Han kunne derfor verdsette Odd Nerdrums kunst, selv om han ergret seg over media-manipuleringen bak nyromantikernes støyende frammarsj.

Han slet med å skrive. Forme setningene kort nok, kutte ut referansene, slik at folk ville lese. Arbeidet alltid med formen. Produksjonen utenfor den journalistiske ble derfor ikke stor. Men noen kunstbøker kom, blant annet en om Knut Steen. Og bidraget til den offisielle Norges kunsthistorie om skulpturen etter 1945, står støtt i litteraturen. Vil du forstå Arnold Haukeland, Baard Breivik eller Ola Enstad, er det der du må søke, for der står konteksten også. Også i Paxleksikon, sekstiåtternes monument, var han en tung bidragsyter, med artikler om avantgardekunst, politiske karikaturer, kunsthandel, tendensmaleri og mye annet. Av kunstnergrupper skrev han gjerne om Gras, 1970-tallets uforliknelige radikalere – Willy Storn. Anders Kiær, Morten Krohg og de andre fra hans egen samtid.

Ja, Harald Flor var en seende, reisende og tenkende mann, ofte med hustruen Ellinor ved sin side. Norge rundt, verden rundt, men særlig til Humlebæk på Sjælland - modernismens sentrum i Norden. Hva galleriet der øste ut, kunne Harald Flor med ekstra fryd formidle til leserne hjemme, i sine alltid kunnskapsrike og poengterte artikler.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook