KRIGENS TAP OG VINNING: Ane Dahl Torp spiller Mor Courage på Det Norske Teatrets hovedscene. Foto: L-P Lorentz, Det Norske Teatret
KRIGENS TAP OG VINNING: Ane Dahl Torp spiller Mor Courage på Det Norske Teatrets hovedscene. Foto: L-P Lorentz, Det Norske TeatretVis mer

Hard Courage

Krigens ukontrollerbare kynisme settes under et skarpt, grelt lys i Det Norske Teatrets «Mor Courage».

TEATER: Mor Courage er krigsprofitør i det små. Fra en vogn hun kjører til frontlinjene (her: en litt sliten campingvogn) driver hun sin handel.

Hun selger til priser hun ikke kunne ha krevd i fredstid. Men krigen koster henne også dyrt. Den korrumperer henne. Den tar fra henne alle hun er glad i.

Slik har Brecht gjort henne til en dobbel politisk metafor. Mor Courage er både krigens årsak og krigens konsekvens. Hun er kapitalismen. Hun representerer vinningen, men også tapet, pågangsmotet (som hun har fått sitt tilnavn fra), men også maktesløsheten.

«Spis eller bli spist», sier det faste uttrykket. «Mor Courage» er eksemplet på at dette ikke er et enten-eller, men et både-og.

Kynisme

I Ane Dahl Torps rolletolkning formidles kynismens beskyttende skall, men hun demonstrerer også den visshet som ligger under skallet, vissheten om beskyttelsesbehovet.

I dette viser metaforen sin menneskelighet, i en oppsetning som ellers er mest opptatt av det umenneskelige.

Et annet mykhetssymbol finnes i danseren Therese Slob, som framstiller den stumme datteren Kattrin. Hun viser en spastisk uttrykksrikdom i kommunikasjonen med andre, og en mer dvelende, drømmende langsomhet i sine ordløse monologer.

«Mor Courage» er, som seg hør og bør en Brecht-forestilling, rik på fremmedgjøringsgrep, kjølig gjenfortellende, og med det intellektualiserende.

Ofte pågår flere parallelle handlinger, ubemerket av rollefigurene, opplysende for publikum.

Krigens mangel på kontroll og krigens absurde logikk markeres gjennom utleverende humoristiske innstikk.

Mein Volk

Det kunstneriske laget - regissør Lars-Ole Walburg, scenograf Robert Schweer, kostymedesigner Nina Gundlach og lysdesigner Heiko Wachs - er tysk, og arbeider som en mer eller mindre fast konstellasjon.

I «Mor Courage» viker de ikke unna bevisstheten om sitt eget lands krigshistorie.

Forestillingen er fortsatt lagt til 1600-tallets trettiårskrig, men den åpner med Eivin Nilsen Salthe i naziuniform, med hakekors på armen, sidelugg i pannen, og Hitler-bart under nesen. «Danke schön», sier han. «Mein Volk», sier han.

Den brune uniformsskjorta beholder han gjennom skiftene utover i forestillingen, noen ganger synlig, andre ganger ikke, og det skal vise seg at han har et forråd av Hitler-barter på lomma, også.

Musikken er spesialskrevet for forestillingen av Morten Bergeton Iversen, som også er kjent som Teloch, gitarist i svartmetallbandene Mayhem og Nidingr.

Den fungerer dels som lydkulisse, en lydliggjøring av krigens maskinelle brutalitet og ustoppelighet, men den er faktisk også meningsbærende, tekstformidlende.

For at ordene ikke skal gå tapt i musikkpartiene vises de i de fleste sangscener også som teksting på et banner i scenografien.