Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hard hverdag

Interessant, men uengasjerende «politisk» roman, som også viser sjangerens begrensning.

BOK: Nå er den endelig her. Førsteprisvinneren i Gyldendals konkurranse fra 2006, der de etterlyste «den nye politiske roman». Det er mye godt å si om debutanten Leif Henriksens bok fra hverdagen i Nordsjøen.

Men noe nytt representerer den ikke. Snarere sementerer den syttitallets begrep om den politiske roman. En realistisk skildring av arbeideren og hans arbeidsplass, riktignok uten de helt store spark til «makta».

Boka er formulert som en dagbok. Fra dag en, da jeg-personen Leif ankommer boreplattformen i helikopter. Til dag fjorten, da arbeidsøkten er over. Leif er, som forfatteren selv, sikringsleder på plattformen.

En risikofylt jobb på en tøff arbeidsplass. Vi får en detaljrik skildring av tårn og betong og heisjakter og moduldekk og Torleif som maler flammetårn sytti meter over bakken. Samt arbeidsrutinene og et enorm arbeidspress.

Et fengsel

Ved siden av å vise det helt konkrete livet på plattform, problematiserer Henriksen til dels også de mange negative siden ved oljeboringen: Gasslekkasjer som ikke meldes, brudd på sikkerhetsregler, dødsulykker som forties. Et hovedpoeng er å formidle dette gjennom Leifs indre liv og hans møte med arbeidsplassen. «Plattformen er som et fengsel», tenker han når han ankommer.

Det er mye ensomhet, hardt vær, lengsler. I kursiv får vi korte innblikk i andre skjebner. Arnold som drikker for mye når han ikke er på Nordsjøen. Modige Torleif som ikke klarte sikkerhetskurset. Og Jenny som er redd for at hun er gravid, for da må hun slutte med Nordsjøjobben som hun elsker. For det er også mye godt ved plattformlivet.

Snever eller velkommen

Må en skrive «politisk» for å skrive politisk? Syn og Segn-redaktør Hilde Sandvik kalte romankonkurransen «gammeldags og snever», og Klassekampens litteraturredaktør Bendik Wold mente den var unødvendig, fordi politiske engasjementet etter hans begrep allerede er utbredd i norsk samtidslitteratur. Professor Per Thomas Andersen, derimot, gledet seg over vinneren, og mente en roman fra Nordsjøen var høyst betimelig, som en essensiell del av det moderne Norge.

Den strengt realistiske boka, nesten dokumentarisk i formen, gir da også et interessant innblikk i hverdagen i Nordsjøen. Men så mye mer enn det er det ikke. Skildringen av jeg-personens indre liv, møte mellom enkeltindivid og den «ytre» virkeligheten – er uten den nerve som ville gjort boka til noe utenom det vanlige. En roman blir ikke politisk bare ved sin tematikk. Hovedsaken må jo være å engasjere leseren, og der er formen vel så viktig.

Snever sjanger

Her ligger en av de innvendingene mot den nokså enkle sjangerkategoriseringen som synes å ligge bak konkurransen. Det dypdykk i form og ego som har dominert de siste tiårs litteratur, bikker over i en hovedvekt på ren tematikk som liksom skal bestemme om ei bok er politisk eller ikke.

Den andre av konkurransevinnerne, Izzet Celasin, skrev fra sin oppvekst under revolusjonen i Tyrkia. Det er nokså betegnende at vi må «låne» skjebne fra et mer dramatisk land, for å imøtegå kravet om en ny politisk roman i det moderne Norge. Da er det enten noe galt med Norge. Eller med sjangerbetegnelsen, som sier at bare det som er politisk er politisk. Så enkelt er det jo ikke.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media