Hard som Clint

Vitalt fra veteran Eastwood

film: «Gran Torino» byr på en solid pakke Clint Eastwood. Både foran og bak kamera. Dette er det 78 år gamle Hollywoodikonets film på alle mulige måter. Han står fjellstøtt i sentrum, mens alt det andre går i bane rundt ham. Og det fungerer som bare det.

Tittelen henspiller på stoltheten til hovedpersonen Walt Kowalski, et stykke motorhistorie som helten sjøl monterte da han jobbet hos bilgiganten Ford. Nå er det andre tider. Walt er pensjonert og tilbringer storparten av dagene med å drikke øl på verandaen, mens han knurrer, hveser og irriterer seg over at det en gang etnisk kritthvite nabolaget er i ferd med å bli svært fargerikt.

Da sønnen i nabohuset får i oppdrag av den lokale gjengen å stjele Torinoen, er helvete løs. Men etter hvert oppdager Walt at han har mer til felles med naboene, som tilhører Hmong-folket fra grenseområdene mellom Vietnam og Laos, enn med sine egne barn og barnebarn.

Usympatisk

Godt hjulpet av manusforfatter Nick Schenk skaper Eastwood sin kanskje minst sympatiske figur så langt. En misantrop som får selveste «Dirty» Harry Callahan, til å framstå som moderat. Se ikke bort fra at Walts utilslørte rasisme og idiotiske forsøk på å gjøre et «ekte» mannfolk ut av nabogutten vil framkalle ubehag. Men det gjør ikke ham – og hans utvikling – mindre interessant. For Eastwood lykkes i å blande inn en solid dose humanisme i det hele, uten at det føles påklistret eller klamt. En kan lett innvende at moralen er både elementær og gammeldags. Men betyr det at den er dårlig? Uaktuell? Slett ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er blitt hevdet at de fleste av Clint Eastwoods filmer er westerner, selv om handlingen er lagt til moderne tid. Det kan diskuteres, men her synes det å være svært godt belegg for påstanden. I filmen møter vi de fleste bestanddelene fra den klassiske westernen, den lovløse gjengen som terroriserer omgivelsene, de uskyldige nybyggerne, gutten som gjennom et overgangsritual blir et ekte mannfolk, det store oppgjøret i sluttscenen – og selvfølgelig: Einstøingen som nekter å vike en tomme, tar saken i egne hender og rydder opp.

Som vanlig handler det om hårfin balansekunst. I mindre habile hender kunne dette lett blitt en grovkornet tragikomedie, stinkende av testosteron og politisk ukorrekte og uspiselige vitser. Eastwood legger ikke fingrene mellom og skaper et stykke film som er både modig og direkte. Tanken er enkel: Hvis en virkelig vil løse et problem som rasisme, er første skritt på veien å våge å erkjenne at det finnes overalt. Først når diagnosen er stilt og en har lokalisert problemet, er det mulig å finne en kur.

Svanesang?

Regissøren Eastwood har et trettitalls filmer bak seg og filmkunst er kanskje ikke det første ordet man tenker på i forbindelse med dem. Men i ei tid da effekter og kunstferdige grep er snarere regel enn unntak, er det direkte befriende å se en film som dette. Så enkel i form, så skåret til beinet, så økonomisk fortalt. For alle som har fulgt Eastwood over tid er det også en fryd å se hvordan han oppsummerer store deler av sin karriere i figuren Walt.

Regissøren Eastwood er allerede godt i gang med sitt neste prosjekt, men det spekuleres i om dette er skuespilleren Eastwoods siste bedrift. Jeg håper ikke det, men hvis det stemmer er «Gran Torino» en verdig svanesang.