Hard som flint

«Trist som faen» har Ari Behn kalt sin debutbok, og bak den fengende tittelen skjuler det seg en samling på femten tekster/fortellinger/noveller.

De strekker seg fra en halv side til åtte sider med en gjennomsnittslengde på om lag to. Og jeg skal love dere: det er ikke så lite denne debutanten får sagt, og det med få ord, på den beskjedne plassen han har gitt seg selv til rådighet.

Glitrende

Det store grosset av tekstene er gode, til dels riktig gode, og bare et lite fåtall er uinteressant.

Til gjengjeld er en tre{ndash}fire av dem glitrende, så drevne i stil og fortellermåte at man sperrer øynene opp, kniper seg selv i armen og gir seg til å undres over om det virkelig kan være tale om litterære svenneprøver.

Ari Behn er trendy og helt seg selv på samme tid. Som forteller hører han til de usentimentale, stemmen er brysk, tonen kjølig og hard {ndash} som flint. Til tider virker han rå, upolert, men like fullt, eller kanskje nettopp derfor, slår det gnister av ordene og setningene, som han økonomiserer med og har i behold, kontrollert som han er i sin bruk av stilistiske virkemidler «in-medias-res»-åpninger, replikker med dobbeltbunn, sceniske beskrivelser.

Behersket

Behn er sparsom med kommentarer, han lar situasjonene og personene tale for seg selv. Dette er «showing», ikke «telling». Upolert i sin tale kanskje, men finslepen i sin stil {ndash} i hvert fall når han er på sitt beste.

Vi bærer gjerne over med de svakere tekstene. Man skal måles på det beste man gjør, og til sammen utgjør det sterk og raffinert kost til å være tilberedt av en debutant.

Av de etablerte likner Behn mest på Øystein Lønn, og ikke nok med det {ndash} til tider er han fullt på høyde med den laurbærbehengte læremester.

Behøver jeg å si mer?