Hardangervidda «light»

Bærekraftig utvikling er et positivt ord, et moteord. Helt siden konseptet ble lansert av Gro Harlem Brundtland i 1987, har det vært et ideal for oss å forsøke å redde jorda. Begrepet brukes flittig av politikere og ikke minst av store norske bedrifter som vil fremme sine grønne verdier.

Men ingen vet med sikkerhet hvordan Norges bærekraftige framtid skal se ut. Vi skaper vår framtid ved å velge én sti inn i et ukjent landskap. Stien som næringslivet velger mot bærekraftig utvikling, fører oss mot større menneskelig styring av naturen. På sikt, vil den føre til utryddelsen av Norges urørte naturlandskaper.

Som en del av et doktorgradsprosjekt etablerte jeg to store språkdatabaser fra henholdsvis grønne bedrifter som skrev om sitt miljøengasjement og fra miljøvernorganisasjoner som skrev om industriens skade på natur.

Alt stoffet er skrevet på engelsk og gjelder britiske forhold. Men det er grunn til å tro at tolkningene er like relevante for Norge og norsk næringsliv. Språkanalysen gjør det mulig å avdekke mønstre i hvordan en bestemt språkgruppe ordlegger seg.

Ved å sammenlikne to språkgrupper – grønt næringsliv versus miljøforkjemperne, blir forskjellene i språkbruken tydeligere. Jeg har vært spesielt interessert i å studere hvordan disse to gruppene skriver om naturen. Basert på analysene fra mine to språkdatabaser med til sammen 9 millioner ord, tolker jeg hvordan disse to gruppene forholder seg til naturen.

Mønstrene i språket til miljøforkjemperne gir inntrykk av at tekstene er skrevet ut ifra naturlandskapet. De har detaljerte beskrivelser av spesifikke steder og navngitte arter i naturlandskapet. Likeledes er de like detaljerte og konkrete når det gjelder både skadene som naturen lider og årsakene og agentene som er ansvarlige for disse skadene.

Grønt næringsliv har en helt annet språkbruk, som jeg kaller for «synet fra styrerommet». Tekstene deres inneholder lite språk som refererer direkte til det vi forstår med natur – som trær, myr, innsjø og så videre. Natur lar seg vanskelig måle, og hvis noe ikke kan måles, er det ubrukelig som begrep for dem som styrer en bedrift.

Tenk deg at du er konsernsjef Helge Lund i StatoilHydro. Du må rapportere til styret om miljøkonsekvensene av det nye flytende naturgassanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest. Du ringer fra hovedkvarteret i Stavanger og ber om siste miljørapport fra driftssjefen der oppe. Men driftssjefen har laget en rapport som inneholder hans egen menneskelige opplevelse av Melkøyas naturlandskap.

Blant annet skriver han at «Sjøen er helt ren... Jeg lukter ingenting av nedkjølingsvæske – den arktiske luften her er herlig … jeg så en måke med en tilgriset vinge, men forurensingen kan umulig stammer fra oss.» Rapporten er helt ubrukelig! Bedrifter med grønne ambisjoner som StatoilHydro starter på sin ferd med å måle naturen – alt må tallfestes for å inngå i rapporteringssystemene deres.

Bedriftenes behov for å tallfeste sitt «forhold» til natur fører til en utvikling i næringslivsspråket. I StatoilHydros konsekvensutredning for Melkøya ser vi nye begrep som «planlagte utslipp til vann». Dette kan deles opp i forskjellige målbare kategorier. Renset vann fra det biologiske rensingsanlegget på Melkøya skal ikke inneholde mer enn «5mg/l med hydrokarboner» og «0.01mg/l med kvikksølv». På denne måten kan bedriften tallfeste sin egen belastning på naturen. Likeledes er det nødvendig å tallfeste naturlandskapets tilstand. Deres eksperter skriver om influensområdet – en del av naturen som fastsettes som «et område med >10% sannsynlighet for å bli påvirket av et akutt utslipp». Plantelivet på Melkøya er omtalt som «artsmangfold» og StatoilHydros biologer har registrert at «det finnes 176 arter av høyere planter».

Etter hvert blir bedriftenes tallfesting mer omfattende og sofistikert. De skaper sine egne tallbaserte modeller som beskriver alle de forskjellige former for utslipp samt måter å måle helsetilstanden til naturen rundt sine anlegg.

Over tid er næringslivet i stand til å utvide modellene slik at de danner et bilde av forholdet mellom årsak og konsekvens: «Hvis vi øker utslipp av kjemikalie X til havet, hva slags konsekvens vil det ha for oksygeninnholdet i vannet og hvordan vil det påvirke fisken og plante- og insektliv?»

Så blir det mulig for grønt næringsliv å tilby oss mennesker å gjøre en avveiing mellom produksjon av alle de godene vi liker og de skader dette påfører naturen. Et eksempel på dette i språket er «utslipp per gigawatt time» som brukes av kraftleverandører i Storbritannia. Nå kan de fortelle engelskmenn hvor mye forurensing de skaper for hver enhet med strøm som produseres fra kullforbrenning. Videre kan de fortelle dem hvilke konsekvenser den økte forurensingen vil ha på naturlandskapet. Skal de ha mer strøm? Da blir konsekvensene på naturlandskapet sånn og sånn.

Min forskning er basert på en analyse av grønt næringsliv i Storbritannia. Prosessen har kanskje ikke kommet like langt i Norge som i Storbritannia. Vi er færre mennesker og vi har fortsatt mer natur rundt oss enn de stakkars engelskmennene. Men utviklingen går i samme retning. Etter hvert vil naturen som nordmenn er vant til å tenke på den, som et rent og vilt landskap, som urørt fjell, vann, skog og vidde, forsvinne. Den vil bli erstattet av et mer eller mindre menneskestyrt kulturlandskap.

Se for deg at den «ekte» Hardangervidda blir borte. I stedet får vi en slags styrt opplevelsespark – et landskap der mennesker har måttet overta ansvar for alle naturens prosesser fordi de har blitt såpass påvirket eller belastet av våre industrielle prosesser.

På framtidas Hardangervidda «light» vil reinflokkene gjetes og fôres av et mannskap som har sine arbeidsplasser ved Mogen, Rauhelleren og Sandhaug. Derfra skal andre ansatte kunne føre et omfattende og detaljert oppsyn med alt av dyr- og planteliv på vidda, for deretter å kunne iverksette tiltak for å bevare helsen til «naturen».

Grønt næringslivs satsing på bærekraftig utvikling fører oss mot en slik framtid. Er det den slags Norge vi ønsker å gi til våre barn? Hvis ikke, må vi finne andre stier å tråkke. •Mark Brown er førstelektor ved Institutt for kommunikasjon, kultur og språk ved Handelshøyskolen BI. Brown har tatt doktorgrad ved UiO på hvordan miljøorganisasjoner og samfunns- ansvarlige bedrifter bruker grønne ord.