MASSAKRE: Det norske postpunk-bandet Babij Jar var oppkalt etter en jødemassakre. Foto: FRA BOKA
MASSAKRE: Det norske postpunk-bandet Babij Jar var oppkalt etter en jødemassakre. Foto: FRA BOKAVis mer

Hardcore marxist-hat

Selvbiografi pr stedfortreder.

ANMELDELSE: Trygve Mathiesen er en flittig kar som har utgitt flere bøker om punkrockens introduksjon i Norge og de revolusjonerende konsekvenser dette skal ha hatt. Bøkene er basert på forfatterens ikke helt nitide innsamlinger — fanziner, plater og kassetter, anekdoter, private foto, plakater og stensiler. Han utga en bok om punkeårene 1977-80, «Tre grep og sannheten», og hele to bøker om Sex Pistols' to «legendariske» konserter i Norge — muligens et noe smalt fokus.

Her satte han opp navneliste over alle som var på konserten i Oslo.

Meningen med det var vel å tilbakevise den udokumenterte myten om at folk som ikke var der senere har jugd på seg at de var det. Selv har jeg aldri hørt noen påstå det, og det er nok bare enda en krykke-historie.  

Folkemystikk Mathiesen har i mer enn 30 år operert som skribent og musiker. Han har beveget seg i randsonene for den offisielle massekulturen og utgitt musikkfanziner med mange navn — 79-kriser, Zink — i tillegg til å synge og spille i ulike band, hvorav YM-stammen er det mest kjente. Her beskjeftiget Mathiesen & co seg med norrøne emner, runer og folkemystikk.

Nå handler det om «postpunk» og årene 1980-85 (litt pluss minus blir det). Men hva er postpunk? I innledningen, som er ornamentert med noen ugjennomsiktige Hegel-betraktninger, innrømmes det at begrepet ikke ble brukt i samtiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den gang het det nyveiv.

Mathiesen lar «postpunk» omfatte allslags sjangere — vel å merke de han selv mener fortjener oppmerksomhet. Begrepet impliserer at det finnes et klart før og et etter punken — ingen kontinuitet. Det er selvsagt tøv.  

Kassett-folket Sentralt i bokas fremstilling er KZ-bevegelsen — dvs musikk utgitt på kassetter av ikke-kommersielle idealister (hvorav Mathiesen selv er sentral). Kassetter var enklere å lage enn plater, og kassett-folka utvekslet sin hjemmesnekra musikk og lagde antologier med hverandres innspillinger — samlekassetter. Mange av bandene i boka er ikke utgitt i andre medier.  

Boka er nokså kuriøst oppbygd, og det tar tid å få oversikt. Bilder kommer hulter til bulter, ofte uten skikkelige billedtekster, datering og angivelse av opphav. Kapitlene er tematiske, og bandene blir presentert både her og der — med små snutter, ofte flere ganger i samme kapittel.

Mathiesen pøser på med navn, men de aller fleste blir aldri mer enn nettopp det: Navn.

Mange uttaler seg, men vi får ikke vite når og hvor intervjuene er blitt til. Kriterier for hvem som fikk være med og hvem ikke, savnes. At både A-ha og The Monroes får stor plass, røper at postpunk er et gummistrikksbegrep.

Her gjelder chefs choice — kokkens anbefalinger.

I seg selv greit nok, men bokas tittel lover en encyklopedi, og det er dette så absolutt ikke.  

Hard Core Det første tematiske kapittelet handler om «Hard Core» — dvs ultrahurtig bråkepunk med ekstreme tekster, en slags forløper for satanistrock, Black Metal. At denne sjangeren gis en så framtredende plass gir hint om at Mathiesen mener den er sentral. Gjerne for ham, men i samtiden var den utvilsomt marginal og fungerte utelukkende i en liten krets av blitzere (og likesinnede i andre byer). En stor del av dette kapittelet går forøvrig med til å skjelle ut vegetarianisme og spiseforstyrrelser. Chefs choice.  

Nazisymbolikk Kapittelet om postpunkens bruk av totalitære symboler, særlig hentet fra fascisme og nazisme, er bokas mest interessante. Blandingen av estetisert sex og nazisme var satt på kartet alt i 1969 med Luchino Viscontis «La caduta degli dei» (Götterdämmmerung). For Mathiesen begynner dette derimot, som så mye annet, med Sex Pistols. Etter dem oversvømmes postpunken av nazi-effekter.

Hardcore marxist-hat

Her hjemme blir et band til og med oppkalt etter en jødemassakre: Babij Jar.            

Bokas informanter har ikke særlig sterke meninger om denne bruken av nazisymboler, det dreide seg bare om noe sjokkerende, anti-borgerlig og nihilistisk. Om det også fantes mer ideologisk orienterte nazi-punkere blir ikke behandlet. I det hele tatt finner vi merkelig lite om denne tidens voldelige uttrykksformer og hvilken rolle ideologi spilte i slåsskampene mellom anarkistiske punkere og høyreekstreme skinheads.

Hva var det som skilte disse to voldsforherligelsene?

Ideologi? Eller er de mer å sammenlikne med fotballpøbler — casuals — folk som bare nyter å slåss? 

A-ha og Monroes - postpunk? Et stort kapittel handler om eksporten av den norske postpunken. Her får vi historier om bandenes i all hovedsak mislykkede forsøk på å skaffe seg et publikum ute. Det er her A-ha og Monroes kommer inn.

De er de eneste som kan sies å ha slått gjennom ute i særlig grad.

Men hva forbindelsen er mellom dem og hard core-punkere som turnerer med buss eller interrail, fra husokkupasjon til husokkupasjon i Tyskland, hele tiden dritings, spyr og pisser og spiller for en håndfull likesinnede her og der, er ikke uten videre forståelig. Men hvis vi husker på at Mathiesen driver selektiv profilering i historieframstillingen, er det kanskje ikke så rart. Å ikke ha med noen som fikk til noe i utlandet, ville gjøre kassettutvekslingen og rølpeturene altfor provinsielle, og uutholdelig uvesentlige.  

Sammen for livet: Æsj æsj Siste kapittel er i sin helhet viet til å rakke ned på tiltaket «Sammen for livet», den norske varianten av sangene «Do They Know It's Christmas» og «We Are the World», lagd i forbindelse med Band Aid i 1984/85. Forente artister het den norske gruppen, og den telte mye av det som kunne krype og gå i det norske musikermiljøet, fra Åge Aleksandersen og Inger Lise Rypdal til Paolo Vinaccia og Gry Jannicke Jarlum, med klar overvekt av mainstream-artister.

Det er ikke måte på hvor ille dette var i Mathiesens øyne — det var ren støtte til folkemord. Det etiopiske regimet som hadde ansvaret for landet der sultende masser skulle få hjelp av innsamlede penger, var ikke bare brutale, de var også «marxist-leninister».

De stakk sannsynligvis av med alle pengene og brukte dem til våpen, antyder Mathiesen.

Savnet av dokumentasjon om dette blir skrikende, og man kjenner eimen av agenda. Selvsagt var «Sammen for livet» på sin måte erketeit, men til de grader?  

Rørende ubeskjeden Mathiesens forfatterposisjon er den involvertes, men han har ikke tatt skrittet helt ut til å skrive selvbiografisk eller memoarisk. Derfor dukker han stadig opp selv som både emne og kilde, med ulike vignettfoto og ståsteder.

 Innimellom er det store bilder av ham, og hele boka avsluttes med et slags idealisert maleri av ... ja, Trygve selv.

Hans ubeskjedenhet er faktisk litt rørende.  

Nå kan det jo sies at bokas rotete, idiosynkratiske preg, og alle disse merkverdige repetisjonene av kamper som ble kjempet for lenge siden, høver godt til emnet. Akkurat den bevegelsen (som altså ikke var noen bevegelse) i akkurat den tiden var preget av tilfeldigheter, lite gjennomtenkte posisjoner, tøylesløs ekspresjonisme og overdimensjonerte oppfatninger av egen betydning.

Slik sett er boka en forlengelse av sitt emne, en djerv selvhevdelse av filatelismens verdi, og helt sikkert et kjært gjensyn for dem som ikke engang fikk tre sekunders berømmelse i samtiden.            

Men boka kommer 25 år for sent til å nøye seg med nostalgi. Skal det skrives dokumentarisk om et slikt felt så lenge etter, bør det gjøres med identifiserbar distanse, ryddige kilder, kryssperspektiver og drøftende refleksjoner. Mathiesens berøringsangst i retning høyre, hans nærmest fanatiske hakking på alt som smaker av «marxisme» og 70-tall, kombinert med dårlig skjulte strategier for å sette seg selv i sentrum, herjer boka.

Å fremme private aversjoner og kjepphester er så klart lov, men hvorfor ikke være åpen om dem?

Boka er nok mest av alt en selvbiografi, og det er prisverdig å inkludere såpass mange andre i et slikt prosjekt. Men å skrive om seg selv pr stedfortreder blir unødvendig komplisert. Tenk om alle skulle gjort det.