Harde slag i Midgard

At hver eneste påkostede actionfilm får et eller flere spill oppkalt etter seg, synes å være en slags naturgitt selvfølge. Mange av dem er triste greier som åpenbart er laget for å håve inn penger på filmens suksess. Dette er heldigvis ikke et slikt.

Det er mange spektakulære slagscener i «Ringens brorskap», første del av filmtrilogien. Og mange flere skal det bli i neste film, i hvert fall hvis en skal legge dette spillet til grunn. I motsetning til «The Lord of the Rings», som i større grad følger boka enn filmen, er «To tårn» et action-basert slåsspill. Fingerferdighet og evnen til å kombinere knapper i riktig rekkefølge avgjør hvordan ditt møte med orker, troll og andre uhyrer blir.

Du velger mellom å spille Aragorn, Gimli eller Legolas. Omgivelsene og fiendene er de samme, men siden de tre har forskjellige egenskaper i kamp, blir variasjonen merkbar. Aragorn er den som er lettest å begynne med, en slags allrounder som både mestrer sverd og bue bra. Som en av figurene begynner du utenfor Moria (fra den første filmen) og ender til slutt opp i Helms Deep (fra den kommende filmen). Etter som du slåss blir din innsats vurdert|- jo bedre, jo mer poeng som kan brukes til å kjøpe nye slåsskombinasjoner, flere våpen og ekstra styrke. Ikke spesielt originalt, men spillet har likevel en stemning som gjør at du fort føler deg plassert midt i kampens hete i Midgard. Fysiske hindre gjør at du må følge en ferdig opplagt rute, kamera kan heller ikke beveges. Det gjør at du lett kan komme til å løpe rett inn i fienden som venter like rundt hjørnet, eller plutselig oppdage at du står med flammer slikkende oppetter beina.

Hovedinnvendingen mot spillet er lengden. Drevne spillere bør ikke bruke for lang tid på å komme fra a til å. Så kan man si at utfordringen ligger i å spille seg gjennom hvert brett så perfekt som mulig, å kverke fiender med stor perfeksjonisme og effektivitet. Da stiger poengsummen tilsvarende og åpner for å kjøpe ytterligere slåsskombinasjoner|- som igjen gjør spillopplevelsen morsommere. Og så kan du alltid gå tilbake og spille som en av de andre karakterene.

«The Two Towers» er et lett å sette seg inn i, forholdsvis lett å spille sånn middels bra, men ganske utfordrende å mestre perfekt. Grafikk og lyd er med på å øke gjenkjennelsen fra filmen(e), og trekker opp. Alt i alt et bra spill, men hadde det bare vært lenger, ville det utvilsomt fått bedre karakter.