DYSTRE DIKTERE: Der Gerd Kvanvig bedriver besk sivilisasjonskritikk, er Jan Roar Leikvoll en sivilisasjonens forsvarer.
Foto:  Oktober og Det norske samlaget
DYSTRE DIKTERE: Der Gerd Kvanvig bedriver besk sivilisasjonskritikk, er Jan Roar Leikvoll en sivilisasjonens forsvarer. Foto: Oktober og Det norske samlagetVis mer

Hardere tider gir dystre romaner

Postapokalypse, undergang og død er et tema i samtidslitteraturen.

||| BOK: I likhet med Karl Ove Knausgård i romanen «En tid for alt» lar Gerd Kvanvig selveste Arken kaste loss i sin nye roman: «Noah legger verden over i Arken og setter seil. Prosjektet er støttet av stat, Idol og et samlet næringsliv... Hvor er vi på vei, krever flertallet og vite. Gud vet, sier Noah.»

Før skipperen på skuta fastslår at heller ikke Gud vet. Det blir mytteri. Noah blir lempet overbord og dødskloden seiler sin egen sjø.

RetningsløstDette er det billedlige scenariet i Gerd Kvanvigs tekstsamling «Meldinger fra dødskloden». Der er det ikke mye håp å spore: «De skyldige i meldinger om ekte kjærlighet ble tatt og tiltalt for drap på fornuft og rasjonalitet, trygghet og frihet. De fleste ble drept i en storstilt forestilling på den nybygde fotballarenaen.» Resten, heter det, satt hjemme og jublet da de så det på tv.

Kvanvig debuterte som poet i 1995. Hun har også skrevet romaner, men det er en fragmentert retningsløshet i hennes stil, som kanskje best kler disse prosalyriske korttekster.

Kvanvig skriver om lykke, om ensomhet, om sorg, om kjærlighet, men med en paradoksal, reflektert og sær vri. Som når hun spør om vi kan dø av sorg, og svarer: «Nei. Å sørge er å elske, og å elske er å leve.»

Spiser hjerterHer er også noen vakre kjærlighetsfortellinger, riktignok uten håp på dødskloden. Og Kvanvig fastslår med en paradoksal ironi at: «Ingen elsker så sterkt som revolusjonsgardistene, sier de...Noen av dem skjærer hjertet ut av ofrene sine og spiser det rått, som et bevis på hvor høyt de elsker det menneskelige.»

«En dråpe nærhet er nok i en ørken,» fastslår Gerd Kvanvig et sted. Nettopp dette er temaet i Jan Roar Leikvolls roman «Fiolinane». Også denne handler om kjærlighetens og kunstens umulige kår. Men der Kvanvig bedriver en besk sivilisasjonskritikk, er Leikvolls roman er sterkt forsvar for det siviliserte.    

Hardere tider gir dystre romaner

Rotter og nekrofiliEn ung gutt — jeg-stemmen - bor i et ørkenaktig landskap fylt av skrot, oljefat, metallbjelker. Utsultede syke nakne mennesker kopulerer åpenlyst, de gnager på knoker, de spiser rotter rå, de drikker brunt vann. Og de sloss som ulver når det kommer flyslipp med mat.

Når gutten sammen med faren skal begrave storesøsteren i den skrinne jorda, tilbyr en fremmed dem en glasskule i bytte mot å kopulere med det uttørkede byllebefengte liket.  Glasskulen blir guttens håp.  

Skrekkversjon «Kvifor sette nokon oss saman, gav oss liv, lèt oss vekse, tenke våre tankar, ta oss omkring i eigen kropp, for å knuse oss att?» spør forfatteren. Boka kan leses som en sciencefiction-aktig skrekkversjon av sivilisasjonens kollaps. Et nådeløst samfunn der bare den sterkeste overlever.

Og Leikvoll har ikke spart på kruttet. Faren voldtar moren. Han denger henne, og tvinger gutten til det samme. Da lillesøsteren blir syk, blir hun stengt inne sammen med moren som er vanvittig av sult og sorg. Her er det en scene så grusom at boka godt kunne klart seg uten.

Bikker over i bestialitetParadoksalt nok kan dette også leses som en kunstnerroman. Om en følsom gutt som forgjeves prøver å bli sterk som faren, men som finner trøst i den vakre glasskulen, i bestefarens fiolin, og i kjærligheten til den døende lillesøsteren. Leikvoll bedriver en hårfin balansekunst mellom det bestialske og det vakre, som visse steder bikker over. Når Leikvoll likevel haler det
i land, er det på grunn av sin språklige enkelthet og en likefrem poetisk naivitet som han legger i munnen på gutten.

Dette er Leikvolls bok nummer to. Den utsøkte debuten «Eit vintereventyr» var lagt til en navnløs konsentrasjonsleir som kunne vært Auschwitz.  Det verste med «Fiolinane», er at det kunne vært
en flyktningleir i dag. Det gjør at denne boka røsker i deg lenge etter at den er lest.

Hardere tider gir dystre romaner

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 5. april 2010.