||| BOK: I likhet med Karl Ove Knausgård i romanen «En tid for alt» lar Gerd Kvanvig selveste Arken kaste loss i sin nye roman: «Noah legger verden over i Arken og setter seil. Prosjektet er støttet av stat, Idol og et samlet næringsliv... Hvor er vi på vei, krever flertallet og vite. Gud vet, sier Noah.»

Før skipperen på skuta fastslår at heller ikke Gud vet. Det blir mytteri. Noah blir lempet overbord og dødskloden seiler sin egen sjø.

RetningsløstDette er det billedlige scenariet i Gerd Kvanvigs tekstsamling «Meldinger fra dødskloden». Der er det ikke mye håp å spore: «De skyldige i meldinger om ekte kjærlighet ble tatt og tiltalt for drap på fornuft og rasjonalitet, trygghet og frihet. De fleste ble drept i en storstilt forestilling på den nybygde fotballarenaen.» Resten, heter det, satt hjemme og jublet da de så det på tv.

Kvanvig debuterte som poet i 1995. Hun har også skrevet romaner, men det er en fragmentert retningsløshet i hennes stil, som kanskje best kler disse prosalyriske korttekster.

Kvanvig skriver om lykke, om ensomhet, om sorg, om kjærlighet, men med en paradoksal, reflektert og sær vri. Som når hun spør om vi kan dø av sorg, og svarer: «Nei. Å sørge er å elske, og å elske er å leve.»