Hardkokt fra Odda

Forrykende, forutsigbart, foruroligende: Grytten-krim om industrisamfunnets død.

  • Les flere anmeldelser!

    BOK: «Folk virra rundt på torget. Det verka som dei mangla ein plan.» Inne i bilen sitter Robert Bell, desillusjonert lokalkorrespondent og hovedperson i Frode Gryttens nye roman. Han kikker ut på hjembygda:

    «Eg tenkte at slik er det i småbyar. Det verkar planlaust. Du må vere lokalkjent for å kjenne planen. Eg kunne denne staden ut og inn. Eg visste alt om han. Likevel virka Odda merkeleg når eg såg ut frontruta. Gatene spreidde seg i eit kvitt lys som gjorde staden ugjenkjenneleg. Eg tenkte at no visste heller ikkje eg kva planen var.»


    Stedets gåte


    Den scenen kan godt få stå som oppsummering av «Flytande bjørn», høstens stilsikre Vestlands-noir fra Frode Gryttens hånd. Dels på grunn av perspektivet: Førersetet i Roberts vagt illeluktende Volvo blir etter hvert et sentralt omdreiningspunkt for teksten. Dels på grunn av atmosfæren: Denne romanen, skrevet som en krim som likevel ikke er en krim, er langt på vei også en stemningsstudie, utforskingen av en forvirring. Men mest av alt fordi scenen fokuserer på Odda: Hjembygda har alltid vært selve sentrum for Frode Gryttens forfatterskap.

    Denne gangen er det et nytt sted vi møter, et sted hvor heller ikke vi som lesere kan kjenne oss helt igjen. Om gåten i kjernen av «Flytande bjørn» er en krimgåte, så er den også stedets egen gåte, Odda etter nedleggelsen av smelteverket, hvor selv hverdagens bevegelser blir tappet for mening, og gatene «sprer seg» i lyset, oppløses og blir borte.


    Lik i fjorden


    Plotet i «Flytande bjørn» er ellers håndfast nok: Midt på sommeren finner Odda-politiet liket av en unggutt flytende i den kalde fjorden. Kripos-detektiver, kameracrew og krimreportere fyller byens hotellrom. Gjerningsmennene utpekes raskt. Men bak skrivebordet på Bergens Tidendes nedleggingstruede lokalkontor sitter det altså en ensom mann med antydning til mage og aner uråd. Langsomt, og uten særlig forståelse fra omverdenen, begynner Robert Bell å nøste i trådene rundt drapet. De viser seg å forgreine seg dypt ned i Oddas indre liv.

    At Frode Grytten første virkelig umiskjennelige romantekst (etter fem novellesamlinger samt nesten-novellesamlingen «Bikubesong» fra 1999) skulle vise seg å bli en krim, er kanskje ikke så overraskende når en tenker etter.

    Men vi hadde knapt ventet så stor thriller-troskap: Likposen, den kyniske antihelten («Eg var ingen mann å stole på»), de uforstående sjefene, den trykkende varmen, de snuskete bifigurene, etterforskningens stillstand, begjæret etter en uoppnåelig kvinne. Stedvis roper «Flytande bjørn» etter å bli lest i en fettete pocketutgave. med tjukke, spottlakkerte gullbokstaver på omslaget.


    Trekantdrama


    Men om spenningsfaktoren driver boka framover, er det ikke vanskelig å se at teksten også har andre anliggender. I det som kunne blitt en virkelig definerende actionscene, står Robert Bell aleine på det nedlagte smelteverket midt på natta, når han oppdager at han er forfulgt. Både Robert og vi stålsetter oss for et ublidt møte med en baseballkølle i nattemørket. I stedet sender Frode Grytten et forskremt hjortedyr ut av skyggene. Etterpå kan Robert gå stille hjem igjen. På samme måte åpner krimplottet seg stadig mot motiver som egentlig er nødt til å underminere intrigen.

    «Flytande bjørn» inneholder et trekantdrama så destruktivt og vakkert og klaustrofobisk at det også for leseren blir vanskelig å puste underveis.

    Om noe skulle matche undergangslengselen i den kjærlighetshistorien måtte det være bokas tålmodige skildring av Oddas egen fortapelse, uten gjenlyden av fabrikken mellom fjellene, en bykropp hvor hjertet har sluttet å slå. Det er naturlig å tenke at det er dette forfallsscenariet som har fått Grytten til å velge den hardkokte krimen som modell. Mellomkrigstidas klassiske amerikanske pulpromaner hentet mye av energien sin fra skildringen av storbyer i oppløsning, sosiale organismer korrumpert av grådighet og pengebegjær.


    Slakterne


    I norsk litteratur har de mellomstore industristedene på Vestlandet blitt et slags emblem for utviklingen av det industrielle Norge. Sånn sett føles det naturlig med knallhard krim fra Odda: Det er i det grønne fjordlandskapet at kapitalens herjinger best kan avkodes i dagens Norge, i lokalsamfunn overlatt til sin egen motløshet, egoisme og fremmedfrykt.

    Skulle en likevel innvende noe mot denne intense romanen, måtte det være at selve krimen kanskje ikke er helt god nok. Etter at Grytten har fått etablert den rette sjangerstemningen, er det litt etter litt som han mister interessen for egen intrige.

    Kanskje er det fordi romanens fiktive historie om smelteverket og de nedrige eierne i Cohen Brothers vanskelig kan overgå virkelighetens nedleggelseshistorie, med slakterne fra amerikanske Philipp Brothers og mistankene om kartellvirksomhet, ulovlig konkurransestyring og bevisst villeding av lokalsamfunn og myndigheter.

    Kanskje er det fordi de hardkokte kynismene i siste instans blir for selvsagte, som reaksjon på de tragediene bygda utsettes for. Det er i hvert fall ikke Gryttens mange sardoniske punchlines som ender med å gjøre størst inntrykk på meg.

    Det er heller bokas transportetapper, alle de nøkterne hendelses-, steds- og personskildringene, som glassklart og usentimentalt tegner opp bildet av et industrielt landskap som forsvinner; språk, stedsnavn og minnesmerker som ingen lenger vil kjenne til:

    «Sanninga er at vi dør ut, sa far min. Ein heil by dør ut. Ein kan fatte at menneskje dør, ikkje sant? Ein fyr som druknar, eller ei mor som døyr av kreft. Men ein kan ikkje fatte at ein heil by dør.»

Meld deg på Dagbladet.nos litteraturavis. Nyheter fra inn- og utland, hver uke:

STERK BOK: Frode Grytten gir seg krimsjangeren i vold i sin nye roman, der en lokalkorrespondent spiller hovedrollen.