Hardkokt og intens action

  • Se bilder fra spillet her

    Det er et par år siden vi stiftet bekjentskap med den hardkokte New York-politimannen Max Payne. Da kona og dattera hans ble drept, satte han ut på et personlig korstog vi sjeldent hadde sett før.

    Intens, stilistisk og gjennomført action, samt muligheten til å sno seg unna kuler med bullet time -effekten- det var oppskriften som førte til en nesegrus beundring for antiheltens eskapader.

    Når Max Payne nå er tilbake for å gjøre vei i vellinga på nytt, er lite forandret.

    Spillet er fortsatt kort, stemningen er fremdeles svært noir , historien drives fremover ved hjelp av flotte tegneserie-klipp (bedre gjennomført denne gangen), oppgaveløsing er så og si ikke-eksisterende - det er bare å finne veien du skal gå, og rydde den.

    Og, ja: Det er fremdeles helt eksepsjonelt, oppslukende, rått.

    Nå har Max funnet det for godt å bli forelsket. Hans affeksjon er rettet mot Mona, som tjener til livets opphold ved å sørge for andre livs opphør.

    Sammen er de dynamitt (sic), og i løpet av spillet vil Max faktisk også få god hjelp av endel andre. På tross av dette, Max er likevel en mann som tar tiden til hjelp - bare på et litt annet vis enn vi andre er vant til.

    Med bullet-time kan du sakke ned tiden, for alle andre enn deg selv. Denne funksjonen er videreutviklet siden første spill, nå forlenges den for hver fiende du skyter, samtidig som du selv også kan bevege deg raskere rundt.

    Og når alt er så såre vel, kan man ikke klage på spillets relativt korte varighet, eller den strengt lineære handlingen uten videre rom for utforsking og hjernevridning.

    Dette er actionspill på sitt aller beste, og noe du absolutt bør få med deg - om du er over 18 år, vel å vite.

  • Se bilder fra spillet her