Anmeldelse: Joseph Knox - «Mannen som smilte»

Hardkokt thriller fra det mørkeste Manchester

Politi-outsideren Aidan Waits jakter på sin egen fortid.

STERK OPPFØLGER: Joseph Knox brakdebuterte for to år siden med romanen «Sirenene». Han innfrir enhver forventning med sin roman nummer to, «Mannen som smilte». Foto: Capitana
STERK OPPFØLGER: Joseph Knox brakdebuterte for to år siden med romanen «Sirenene». Han innfrir enhver forventning med sin roman nummer to, «Mannen som smilte». Foto: CapitanaVis mer

Manchester er en by som de siste månedene har fått en ny plass i mange nordmenns hjerter. Samtidig kommer en bok som bekrefter den unge forfatteren Joseph Knox’ status som byens nye kronikør.

Men hans verden er fjernt fra Old Trafford og de røde djevlenes triumfer på fotballbanen. Verken i debutboka «Sirenene» eller den nye romanen, «Mannen som smilte» er premier league nevnt med et eneste ord, selv om byen har to lag som slåss i den engelske eliteserien.

Det er et annet Manchester som trer fram i bøkene til Joseph Knox, som er det nye stjerneskuddet i engelsk krim, med storby-noir som spesialfelt. Hans hardkokte skildringer dreier seg om mord, business, korrupsjon, narkotikahandel og prostitusjon. En mørk verden, som Knox åpenbart har utmerket peiling på.

Nifst, tomt hotell

Denne kunnskapen bruker han til å skildre en politimann, Aidan Waits. I den første boka virvles Waits inn i en sak der han presses inn i en selvdestruktiv, ond sirkel. Som stoffavhengig blir han tatt for å forsøke å underslå en pakke beslaglagt kokain. Han slipper å miste jobben, men kommer i en utsatt posisjon der han er mislikt av både sjefer og kolleger.

Når den nye boka starter, er han plassert på et nattskift sammen med en overordnet kollega, Peter «Sutty» Suthcliffe. En natt går alarmen i et tomt hotell i byens sentrum kalt Palace. Det er lagt ut for salg av eierne, et ektepar som ligger i skilsmisseforhandlinger. I de gotiske skrekkulissene i det enorme, mørklagte hotellet finner de først den ene nattvakten slått ned, dernest en død mann med et merkelig smil om munnen.

Truet på alle kanter

Han er umulig å identifisere. Tennene er filt ned og fingrene ødelagt. Alt tøy er renset for kjennetegn. Dette funnet er vissnok inspirert av en kjent, engelsk kriminalsak fra 1948, der et slikt lik ble funnet og aldri identifisert. For Waits og Sutty blir dette mysteriet utgangspunkt for en jakt på skyldige i et virvar av tvilsomme storbykulisser – inkludert en kynisk sexklubb. Parallelt med etterforskningen får Waits stadig mystiske henvendelser som oppleves som trusler.

Samtidig får vi i tillegg til Waits’ jeg-fortelling glimt i almen fortellerstil av et spill mellom en kynisk innbruddstyv og morder og en liten guttunge. Skumle horrorhistorier, som etter hvert knyttes til hovedhandlingen. Etter hvert får romanen mer og mer preg av Aidan Waits’ jakt på seg selv, fanget som han er i den frustrerende politirollen, en trang til å straffe skyldige på egne vegne og barndomsminner av det mørkeste og mest traumatiske slaget.

Uklar identitet

Dette gir seg uttrykk i en opplevelse av å ha et oppløst selv. Han ser seg selv i speilet og ser en svømmende figur, et «jeg» i full forvirring:

«Noen ganger var det som om ansiktet mitt forandret seg, drastisk, i løpet av natta, så jeg nesten ikke kjente det igjen dagen etter. Jeg visste at det egentlig bare var meg, min egen forestilling om meg selv, som var så bevegelig, men nå kom disse forestillingsforskyvningene, disse forandringene, så fort at de var skremmende. Noen ganger trodde jeg til og med at jeg kunne se at ansiktet mitt ble fordreid, ble forvandlet i speilet. Jeg visste ikke om det var dopen som omsider forlot kroppen etter så mange år, eller et slags psykisk traume. Det var som om jeg oppdaget noe grusomt og uavvendelig om meg selv hver eneste dag, og det var blitt enda en grunn til å gjemme meg på nattskiftet. Jeg kunne forsvinne inn i det og aldri være den samme to ganger. Identitet, tenkte jeg

Psykiske og fysiske arr

Speilbilde-metaforen går igjen flere steder i boka, helt til han mot slutten, etter en serie dramatiske episoder og konfrontasjoner, ser han seg slik:

«Den mørke, medtatte dressen. Posene under øynene som jeg aldri helt klarte å sove av meg. De dype kuttene og blåmerkene etter slagsmålet med ……, som om han hadde stukket ut knyttneven dra inni hodet mitt og gjort de psykiske arrene fysiske. Jeg ventet at ansiktet mitt skulle bli fordreid og forvandlet i ruta, men det forble som det var. Etter måneder med tvil og forvirring kjente jeg plutselig meg selv godt igjen

I stil med de beste

Prikkene er satt inn i dette sitatet for å unngå en spoiler. Poenget er at dette er en politiroman som både handler om oppklaringen av en kriminalsak og politimannen Aidan Waits jakt på seg selv. Boka er i Stian Omlands patente oversettelse besettende skrevet, i stil med de beste amerikanere, forfattere som Raymond Chandler og James Ellroy.

For de som liker det de leser, kan opplyses at neste bok i Aidan Waits-serien, med tittelen «Sleepwalker», er ventet i England allerede i juli. Det er bare å glede seg for venner av hardkokt noir.

.