Hardt å være mann

Borte er galskapen og eksessene. «Desperate bekjentskaper», Svend Wams første film uten eksmakker Petter Vennerød, er slett ikke desperat. Uengasjerende er mer dekkende.

Det er nytt. For er det noe Wams (og Vennerøds) filmer har skapt, så er det nettopp engasjement. Dette har gjort W&V til våre kommersielt mest vellykkede filmskapere. Med bruddet mellom dem ser den epoken ut til å være over.

Nå har Wam alliert seg med manusforfatterdebutant Dag Anders Rougseth, og de kaller «Desperate bekjentskaper» en «buddyfilm». En film om kameratskap mellom menn. Om roller, identifikasjon og forvirring.

Den forsøker å vise hvor vanskelig det er å være mann i dag. Det den snarere gjør er å vise hvor vanskelig det er å lage film om hvor vanskelig det er å være mann i dag.

Masse prat

Yngve og Anders (Bjarte Hjelmeland og Anders Dale) føres nærmere sammen når kameraten Terje (Bjørnar Teigen) blir innlagt på lukket avdeling med en drugpsykose . Selvransakelse, sjelegransking og prat følger. Massevis av prat. Snart viser Yngve og Anders hverandre (og oss) ukjente sider ved seg sjøl. Vennskapet styrkes og de kommer ut av det hele med større grad av selverkjennelse. Tror jeg.

For det er ikke så lett å si hva de lærer, eller hvor stor grad av personutvikling de faktisk gjennomgår. Men vi lærer i hvert fall at det er helt greit for moderne menn å slite med psykiske problemer, å være homofil, å klemme hverandre og å snakke ut om tingene - slik ukebladklisjeene har fortalt oss at kvinner gjør hele tida. For undertegnede blir dette en oppvisning i å sparke inn åpne dører. Vidåpne dører.

Men det er andre ting som skurrer mer. At filmskaperne først har tatt seg bryet med å etablere kameraten Terje (han med drugpsykosen ), for så å parkere ham under dynen i store deler av filmen, synes mildt sagt underlig.

Og hvorfor har regissør Wam i perioder valgt å ødelegge flyten ved å legge en unaturlig pause etter hver eneste replikk?

Flatt

Deler av dialogen kunne med fordel vært strammet inn, noen av passasjene er så overflødige at de stopper opp det lille som er av framdrift.
Formmessig likner «Desperate bekjentskaper», tro det eller ei, et lavmælt kammerspill. Dramaturgisk er det ganske flatt, med ett viktig unntak: en samleiescene på et diskotektoalett, som ender i blod og gørr (i nærbilde), kronet med replikken: «Strengen har røket! Faen, pikken min har gått til helvete» (referert etter hukommelsen).

Det er ironisk nok først etter denne typiske «W&V-scenen» temperaturen stiger over lunken og interessen vår vekkes. Men like brått flater det hele ut og en slags harmoni gjenopprettes. Kanskje hovedpersonene er blitt noe klokere. Jeg ble det ikke.