Hardt og vakkert

Brutalt, vakkert og skarpsindig om vår tids heltedød.

BOK: Miller er tidligere oversatt til norsk med «Flukten fra Kirsebærtreet» (1998), som innbrakte ham IMPAC Dublin Literary Award. («Verdens største bokpris» forsikrer en overivrig markedsavdeling på coveret. Hva er så gigantisk med prisen - statuetten, pengene, renommeet?)

Det er sjelden å lese ei bok med en så stilistisk upretensiøs formulering av «de siste spørsmål»: døden, kjærligheten, kunsten. Denne formuleringen kommer via skjebner knyttet til hverandre via et teaterstykke skrevet av den homoseksuelle eksilungareren Lazlo.

Stykket ligger som en vag undertone til handlingen: om en gruveulykke i Øst-Europa, der de innestengte arbeiderne innser at det ikke er noe håp. Et bilde på menneskelivet, der en av arbeiderne forsoner seg med «kjensgjerningenes majestetiske grusomheter», mens en annen finner sjelefred i religiøs kvietisme.

Smertefullt

Sentral i boka er Alice, som ligger for døden i kreft. En skildring som er av det mest smertefulle jeg har lest: kroppen som forråder henne, den brutale og smertefulle ventingen, men der hun likevel ikke gir opp fordi det «fortsatt fantes noen fine stunder... Et kort fra en gammel venn. Gressets grønnhet». Eller da hun får en uventet pause i smertene:

«Nå, tenkte hun, nå ville ikke være noe dårlig tidspunkt.» Samtidig som kreften sprer seg til hjernen og hukommelsen svikter; «som om livet hennes var et gammelt roteloft der hukommelsen sjanglet gjennom som en fyllik med en lommelykt, og hun kunne bli sittende med et fotografisk minne om kjøttdisken på Tesco's».

Heroisk

Via tilbakeblikk til krigen, Ungarns revolusjon og de mange som ofret seg i kamp, setter Miller kreftdød i en sammenheng. En brutal og grusom død, som for oss i Vesten er langt mer sannsynlig enn en heltemodig død på slagmarken.

Men ikke mindre heroisk, og mest sannsynlig uten en tro å trøste oss med. En tro som i Alices tilfelle «ebbet ut under cellegiften. Ingen mild Jesus. Ingen helgener eller engler. Religion var en nattlampe for barn».

Drepende

Men Miller får med seg langt mer i denne veloversatte boka, via et utall typer. Som Alices alkoholiserte sønn Larry, nylig sparket fra en såpeserie der han spilte legeromanhelten Dr. Barry: tragikomikken når han skal hjelpe moren som ligger på gulvet full av diaré - hjelpeløs, men med Dr. Barrys gester.

Eller hans kone som trøster sin mann med en «lang harang av ufordøyd zen». Det er nettopp disse drepende presise karakteristikkene, der Miller via det helt dagligdagse formulerer essensen i den moderne tid, som er bokas styrke. Som når Lazlo gjør bot for sitt svik i 1956, og smugler penger til Budapest for albanerne (ja, Miller har fått med seg Balkan også). Her ser han en ny generasjon ungarere - frie, men ute av stand til å gjøre noe med friheten - som leker seg i parken blant kommuniststatuene, for dem bare skrapjern.

Forfinet

Avslutningen er like forfinet og nyansert som resten av boka. Igjen med en vag parallell til teaterstykket, som ender med at en av arbeiderne - i likhet med en kvinne over bakken - desperat prøver å slå seg gjennom.

Hakkelyder som ifølge dramatikeren skal være «triumferende, men også spottende».