(Hareide): Drillo

Gitt de historiske og klimatiske forutsetninger var norsk herrefotballs suksess gjennom 1990-tallet høyst bemerkelsesverdig. I løpet av få år oppnådde herrelandslaget topplassering på FIFAs rankingliste og kvalifiserte seg til to VM-sluttspill og ett EM-sluttspill, og Rosenborg Ballklubb ble et av Europas topplag.

På 1970-tallet hadde en fått et nytt fenomen: Toppfotballspillere med akademisk bakgrunn forestod en fotballens vitenskapeliggjøring innen en norsk fotballkultur som tradisjonelt hadde vært fremmed for enhver teoretisk refleksjon. Fremst blant fotballens vitenskapelige dannelsesagenter står Egil «Drillo» Olsen.

Drillos hovedoppgave ved Norges Idrettshøyskole Scoringer i fotball (1973) var et nybrottsarbeid som pekte mot den fotballdogmatikk Drillo utviklet gjennom de neste år: «breakdown», «ballfører», «gjenvinning», «gjennombruddshissighet», «langpasning», «bakrommet», etc.

Norge fikk ikke bare en ny spillestil – «Drillo-stilen», men «spillestil» ble overhodet et nytt fotballanalytisk begrep i norsk sammenheng. Drillo var nærmest besatt av fotballens statistiske dimensjon, av sannsynlighetsberegninger og prosentsjanser. Den nye, statistisk forankrede fotballideologien spredte seg via journalister og reportere til almenheten, med NRKs Arne Scheie som et riksdekkende medium for den nye, statistiske lidenskap.

Drillos landslag dyrket den velorganiserte kollektivismen, men som en kombinasjon av ulik «spisskompetanse», inklusiv en tidligere ukjent form for fotballsportslig spisskompetanse: «best uten ball» (Øyvind Leonardsen). Det norske landslaget var ifølge Drillo og hans forfatterkollektiv (1994) «verdens beste landslag uten ball». Påstanden var riktignok ikke testet ifølge forfatterne, men det skulle skje «i den nærmeste framtid».

Det hadde ikke vært noen selvfølge at Egil Olsen skulle bli Norges nye landslagssjef da Ingvar Stadheim trakk seg høsten 1990. Drillo ble, med rette, betraktet som «litt av en særing», «kommunist» og «akademisk teoretiker». Ikke minst hadde man vansker med å se forbindelsen mellom Drillos fotballteori og hans fotballpraksis. Drillo ble ansett som «en dribleglad angrepsspiller uten interesse for defensive oppgaver» – Norges svar på George Best.

«Verdens største idrettsvitenskapelige eksperiment», som Drillos fotballsuksess på 90-tallet er kalt, kan sees som en fotballens fortsettelse av Brofoss’ sosialøkonomiske plansystem under Gerhardsen, nå med Flo som hjørnesteinsbedrift og Bjørnebyes langpasning som strategisk virkemiddel.

Drillos og Brofoss’ reguleringsregimer var to varianter av én og samme logikk: effektiv målrealisering. Selv om dribleserier og tunneler kan være vakre å se på, er det scoringene som teller. Eller for å si det med Dag Solstad, Drillos litterære dannelsesagent: «I fotball er det tillatt å spille uskjønn fotball med det formål å vinne en kamp. Man kan beklage det, men sånn er faktisk spillets natur. Til de Brasil-fans som ennå ikke vil innse det, vil jeg gi et godt råd. Finn dere noe annet enn fotball å se på.»

Etter Drillo falt norsk landslagsfotball gradvis tilbake til gammelt nivå, og kvalifiserte seg hverken til EM 2004, VM 2006 eller EM 2008. Et nytt bunnivå ble nådd under Åge Hareides ledelse da det i mars 2008 tapte 1-3 mot fotball-lilleputten Montenegro, som spilte med ti mann siste del av kampen og var ranket som nummer 175 av 202 på FIFAs statistikk. Landslaget ville «hente inn mental hjelp» fra «mentale ressurspersoner». Men en lot for en gangs skyld være å søke støtte i den liberalistiske bølgens ledelsesideologi: «Faglig dyktighet er ingen lederkvalitet. En leder kan som leder lede hva som helst.» (George Kenning).

En valgte i stedet å satse på den fotballvitenskapelige faglighetens fremste skikkelse. Som den en gang fotballspillende forfatteren Jo Nesbø har slått fast: «I Norge tror vi ikke på magi, vi tror på 4-2-4. Vi tror på høyt press, breakdowns og dødballer. Vi er prosentfotballens hjemland hvor sklitaklinger applauderes, kunnskap er evangelium og hælspark betraktes å være på grensen til juks. Vi tror kort sagt på fotballtreneren.»

Det kan synes som om finanskrisen bærer bud om et dypere stemningsskifte, registrert endog av de konservatives ideologiske organ Minerva. Selv om Hareide etter sigende er Høyre-mann og Drillo sosialist, er det ifølge Minerva «ingen tvil om at de fleste av oss savner Drillos fotballfilosofi». Hareide hadde ingen spillestil og måtte derfor gå: «Hvis Hareide blir sittende lenger enn Stoltenberg, får vi en fotballkrise på toppen av finanskrisen.»

Også i fotballens verden synes det å være slik at krisens løsninger ligger til venstre. Det er vel på denne bakgrunn en må forstå at den mest gjennomkommersialiserte av norske kulturinstitusjoner – Norges Fotballforbund – har søkt en venstresosialistisk kriseløsning. Jeg hevdet i min bok «(Sporten). En idéhistorisk studie», som utkom sist høst, at «Drillo-epokens fotballvitenskapelige orientering var blitt en parentes».

Slik ble det heldigvis ikke. Det var Hareide som ble parentesen.