Vil til venstre: Knut Arild Hareide, leder av KrF. Tegning: Finn Graff.
Vil til venstre: Knut Arild Hareide, leder av KrF. Tegning: Finn Graff.Vis mer

Hvor går KrF?

Hareide snakker engasjert for første gang på årevis

KrF-lederen har vinden i ryggen før det viktige landsmøtet om to uker, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

I to uker til sitter Erna Solberg halvt avmektig i statsministerstolen. Hennes skjebne hviler i 190 par hender fra Kristelig Folkeparti. Selv ikke en populær og mektig regjeringssjef som Solberg kan føle seg trygg, noe som unektelig må være en merkelig følelse. Folkets favoritt, men Hareides andrevalg. Iblant skal det ikke mer til.

I skrivende stund er nesten umulig å spå hvem som vinner kampen om KrFs framtid. Ingen av fløyene virker trygge på seier. Det er i alle fall ingen som tar den på forskudd. Slagene pågår i nesten samtlige fylkeslag og vil trolig stå helt inn.

Men med to harde uker igjen ligger Knut Arild Hareide, og de som vil danne regjering med Ap og Sp, best an. Partilederens forsøk på å dra partiet til venstre startet i motbakke, men om noen har vinden i ryggen er det han.

Som flere på begge sider i partiet påpeker, vinner han mye terreng i kraft av posisjonen som leder. Ikke bare har han taletid på enhver sendeflate han måtte ønske seg – han taler også mer engasjert enn på årevis.

For alle som mener Frp fungerer best som hovedfiende i en valgkamp, er høstens Hareide en oppvisning i potensialet som ligger i sentrum.

Men ikke nok med det. Hareide nyter også godt av at deler av partiet umiddelbart gjorde samarbeidsspørsmålet til lederstrid, med krav om at Hareide må gå av. Enten umiddelbart, eller hvis partiet velger Solberg og Frp.

Det angrer de trolig bittert på. Ikke bare fordi Hareide er en populær og respektert leder, men også fordi det ikke finnes noe gangbart alternativ. Kjell Ingolf Ropstad omtales ikke som moden for oppgaven dersom Hareide må gå. Ropstad eller tidligere parlamentarisk leder, Hans Olav Syversen, er heller ikke rette personer til å samle partiet igjen i tomrommet.

Selv om mange kvier seg for å regjere med Støre og Arbeiderpartiet, kan det hende de blir med i ren frykt for å miste en partileder de trives godt med. Eller fordi de rett og slett ikke vet hva de får om Hareides tid er omme. Uansett hvor KrF lander, vil partiet slite med splittelsen i en periode. Men Hareide framstår som rett person til å forene krefter når tiden er inne for samling igjen.

Partiets høyreside har ikke resignert, men er langt ifra like optimistiske som for bare få dager siden. I likhet med Erna Solberg og regjeringen kan det se ut til at de har tatt KrFs borgerlige posisjon for gitt.

Flere er derfor dårlig rustet til strid. Den høyre-vennlige nestlederduoen og deres følgere sitter fortsatt med gode kort på hånda, men de skal likevel spilles riktig. Dersom Hareide ikke skal passere dem på oppløpet, må de få opp dampen.

For øyeblikket kan det se ut til at høyresiden i partiet har havnet noe bakpå, noe en gruppe, med stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan i spissen, forsøker å gjøre noe med. Først og fremst ved å stemple prosessen som forhastet. Til avisa Fædrelandsvennen uttalte Grøvan, som selv støtter Solberg-fløyen hvis han blir nødt til å velge, at «Hareide stjal prosessen», og at han skulle ønske den var bredere forankret i partiet. På NRK denne uka, gjentok han at det hele kom bardust på ham og partiet.

Påstanden ser imidlertid ikke ut til å stemme, noe Grøvans stortingskollega Tore Storehaug påpeker i en innlegg på Facebook. Ifølge ham, som har deltatt på de samme interne møter som Grøvan, har Hareide holdt nære partifeller informert i lang tid.

Grøvans utspill ser ut til å være en svak strategi for å få med seg partiet i en annen retning eller trenere prosessen.

Dessverre for Grøvan er et klart flertall i KrF klare til å ta et retningsvalg. Det er ikke utenkelig at flere ble overrasket over Hareides mål for partiet, men ingen kan være sjokkert over at det finnes en venstreside i KrF, eller at det skulle bli en debatt om retningsvalg.

Om man bare skal si én ting om KrFs prosess, er det at den har vært varslet i evigheter. For et parti som har slitt i skvisen mellom regjering og opposisjon i fem år, er et også på tide med en avklaring. Den kommer, enten Grøvan vil det eller ei.

Hareide må passere mange hindre før løpet er over. Mange av dem er satt ut av Solbergs mannskap. Noen har til og med gått så langt som å kalle det udemokratisk å skifte regjering i midten av perioden, etterfulgt av en stille forventning om at KrF skal støtte dagens regjering uansett hva.

Slike påstander faller imidlertid på sin egen urimelighet. Hareide pekte riktignok på Solberg før valget, men bare noen dager før folk gikk til urnene var han langt ifra utydelig om hvilken støtte Solberg kunne vente seg. «Vi gir ingen borgerlige garantier for fire år», sa han til Vårt Land, 7. september 2017. Misforstå det den som kan.

Stadig flere i KrF forteller at misnøyen med Høyres lobbykampanje er økende i partiet, ettersom de opplever det som irritabel innblanding i interne forhold. At det skal ha en påvirkning på delegatenes retningsvalg, har jeg imidlertid liten tro på. Selv om hjertet er varmt i KrF, skal de klare å holde hodet kaldt.