Illustrasjon: Finn Graff
Illustrasjon: Finn GraffVis mer

Hareide tapte mot Kristin Clemets tenketank

Sier tenketanken overtok den politiske skoleringen av partiet.

Kommentar

I årevis har det vært snakket om hvordan Kristin Clemet og Civita beredte grunnen for et nytt borgerlig samarbeid og dagens flertallsregjering gjennom å samle ungdomspolitikere til seminarer og sosiale møter.

Det ble først og fremst sett på som et snedig strategisk grep; en form for sosialisering som brøt ned fordommer mellom yngre generasjoner som lenge hadde knuffet og slåss i den politiske andedammen. Kjennskap og vennskap er uvurderlig når små sentrumspartier er på vippen og må vinnes over igjen og igjen. Civita samlet unge Frp-ere og KrF-ere, Venstre- og Høyre-folk: Det ga merkbare resultater under en rødgrønn flertallsregjering som etterlot Venstre og KrF ute i kulda i åtte år. Når du hører Trine Skei Grande snakke om de åra skjønner du at de var lange, vonde og fylt av bitterhet.

Velgere som lurer på hvordan Venstre og KrF lærte seg å omfavne sin skjebne og gå til sengs med Frp, kan finne noen svar hos Civita. Det har selvsagt handlet om flere krefter. Arbeiderpartiets maktarroganse må også ta en del av skylda.

Selv har Clemet blåst av slike påstander. Det er kanskje smart. Høyre-folk liker å tro de fant det på selv og misliker at Civita får så mye av æren. Men jeg vet ikke hvorfor hun prøver å tone ned at Civita driver med ideologisk påvirkning. Det er jo åpenbart. Hva annet skulle en politisk tenketank ha som mål enn å være en premissleverandør i debatten?

Kommentarene sist høst forteller at Kjell Ingolf Ropstad var hennes mann, og hun har forsvart ham også gjennom hard kritikk av Hareides politiske linje. Hun kalte hans fremstilling av høyresida for karikert og uredelig. Hun insinuerer at han har drevet et ufint spill. I helga fikk Hareide nok og tok til motmæle.

Vi dytter ikke meningene våre på noen, bedyrer Clemet til avisa Vårt Land i sitt svar på kritikken som kom på det omdiskuterte møtet som samlet de «røde» KrF-erne. Initiativtakerne kaller seg «Drivkraft», og Kjell Magne Bondevik hadde også en gjesteopptreden. Han deler Hareides syn.

Clemet mener hun bare tilbyr ungdom en arena for politisk engasjement, og hvordan kan Hareide være mot at unge bruker fritida si på politikk?

Det er han selvsagt ikke. Sant å si var det like mye selvkritikk han kom med. Han mente KrF i altfor stor grad hadde outsourcet den ideologiske skoleringen til Civita som har en borgerlig agenda, ikke en kristendemokratisk. Det styrket den borgerlige identiteten i KrF og medvirket til høstens veivalg, etter hans mening.

Det kan hende mediene har vært for opptatt av strategi og spill, mindre av at slike forbindelser og møter også flytter politikk, slik Hareide påpekte. Likevel virker det vel konspiratorisk når deltakere på «Drivkraft», i følge Vårt Land, spekulerte i om Clemet fryktet et sterkere KrF som konkurrent til Høyre, og at hun derfor oppmuntret marginale standpunkter som sikret at partiet forble lite.

Det ville jo vært ren ondskap.

Clemets analyse av hvor KrF har mest å hente er rimelig ukontroversiell. Hun trekker blant annet fram en restriktiv abort- og biotekpolitikk og kristne verdiers plass i samfunnet. Det virker umiddelbart logisk, men vekker reaksjoner hos KrF-ere som har prøvd å breie ut partiet fra å bli oppfattet som ensporet i slike verdispørsmål. Mange i partiet har et mer nyansert og liberalt syn på abort enn det Ropstad står for.

Når enkelte fra regjeringspartiene har hevdet at Hareide deler Ropstads abortsyn, er det rett og slett feil. Partiet har beviselig hatt en stor debatt om temaet, hvor et forslag fra Olaug Bollestad om en ny og mer realistisk tilnærming ble avvist, ikke minst på grunn av motstanden fra Ropstad og hans støttespillere. Hareide støttet Bollestad.

Mantraet fra høyresida under slaget i høst var at Hareides KrF har vært til forveksling likt SV. Problemet er at mange kristne velgere har flyttet til venstre. Som tidligere sjefredaktør i Vårt Land og KrF-rådgiver, Åshild Mathisen, pekte på i sitt innlegg; basen av konservativ kristendom som har dominert KrF-prosjektet, har tapt makta i Den norske kirke og er en minoritet i samfunnet.

Mens Hareide prøvde å henvende seg til en sekulær gruppe av «verdivelgere» som flokket til partiet under storhetstida rundt århundreskifte, kan det synes som KrF under Ropstad igjen vil være et parti for den kristne minoriteten som har tapt alle slag de siste tiåra. Den som rundt om i Europa har beveget seg langt til høyre med et konservativt syn i verdispørsmål, særlig når det gjelder abort, homofili og feminisme, men også i synet på innvandring.

Den økende sekulariseringen har møtt sin motkraft i en økende nasjonalkristendom som truer kvinners og minoriteters rettigheter. Det er i en slik sammenheng man må se reaksjonene på KrFs gjennomslag i regjeringen og spekulasjoner om partiets fremtid. Det er også i den sammenheng man må se Hareides selvkritikk om partiets mangelfulle ideologiske skolering og debatt de seinere åra.

En vanskelig og betent debatt ble feiet under teppet, angivelig en lang tradisjon i et parti som er grunnleggende splittet. Debatten forsvinner som kjent ikke under teppet. Den tyter ut andre steder. Endringer skjer fordi verden rundt er i endring. Hvis partiet ikke tar veivalgene selv, gjør andre det for en.

Hareides påpekning er innlysende, men kanskje burde han tatt flere miljøer med. Civita har ikke vært alene i kampen.

Det kan ikke være tvil om at et bredt borgerlig samarbeid har vært et mål for Civita, slik et rødgrønt samarbeid med sentrum har vært det for tankesmia Agenda. Ingenting galt i det, som det heter. Clemet bør heller ta det som en kompliment at Hareide mener hun til de grader har lyktes.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.