KRF UNDER SPERREGRENSA?: «Hvis KrF kollapser i 2015 eller 2017 vil det trolig bli stående i historiebøkene at det var mer på tross av enn på grunn av Hareide. Men han risikerer fortsatt å bli mannen som sto ved roret da KrF sank under sperregrensen — og er sikkert smertelig klar over det». Foto. Nina Hansen
KRF UNDER SPERREGRENSA?: «Hvis KrF kollapser i 2015 eller 2017 vil det trolig bli stående i historiebøkene at det var mer på tross av enn på grunn av Hareide. Men han risikerer fortsatt å bli mannen som sto ved roret da KrF sank under sperregrensen — og er sikkert smertelig klar over det». Foto. Nina HansenVis mer

Hareides nei

Knut Arild Hareides valg om å stå utenfor regjeringen framsto ikke som noen åpenbar suksess denne uka, men er lett forståelig i et lengre tidsperspektiv.

Debattinnlegg

Selv om både Venstre og KrF politisk hører til i sentrum er de et på mange måter umake politisk par, også om man ser bort fra at de mest liberale i Venstre og de mest kristenkonservative i KrF tilsynelatende lever i to ulike verdener. Mens Venstre nå har sin sterkeste stilling i Oslo, står KrF sterkest på Sør- og Vestlandet. Venstre har relativt få medlemmer, men de er til gjengjeld ganske unge og veldig aktive. KrF er Norges tredje største parti på medlemstall, men medlemmene har svært høy gjennomsnittsalder og er lite aktive. Blant velgerne er Venstre et andrevalg for mange, men sliter med lav lojalitet som førstevalg.

KrF har fortsatt størst grunnfjell av de små partiene, men er et andrevalg for stadig færre, og sliter fortsatt med å nå ut til større nye velgergrupper. Men tross ulikhetene og intern konkurranse om gjenværende sentrumsvelgerne, har partiene både under og etter valgkampen stått sammen i sitt skjebnefellesskap. Det skinte tydelig gjennom fra start i regjeringssonderingene at Venstre var åpne for å gå i regjering med Frp, men ikke ønsket å gå inn uten KrF. KrFs partileder Knut Arild Hareide stilte fra start høye krav for å si ja — og endte opp med å si nei selv om han hevdet å ha fått svært godt gjennomslag. KrFs partiorganer fulgte anbefalingen fra partiledelsen. Og Venstre, som også slet med sterk intern motvilje mot å gå i regjering med Frp, stoppet sammen med KrF på halvveien. Et litt paradoksalt resultat ble at FrP fikk langt flere statsråder og langt større innflytelse enn hva de ville fått i en firepartiregjering. Høyre og Frp får nå svært mange politisk interessante heltidsstillinger til både etablerte nøkkelspillere og nye talent, mens KrF og Venstre har langt færre enn ønsket til sine.

Onsdag denne uka var århundrets så langt største jubeldag for Høyre og Frp. Det var nok en tung dag for mange i KrF og Venstre, som sto igjen på sidelinjen med vissheten om at de kunne ha vært statsråder, statssekretærer eller politiske rådgivere. Regjeringen ville neppe kommet ut uten utviklingsstatsråd og med en Frp-er fra Oslo som landbruksminister med sentrumspartiene inne. Det illustrerer at man selvsagt får mindre innflytelse utenfor regjering — med eller uten samarbeidsavtale. Hareides nei framsto ikke som noen åpenbar suksess denne uka, men er lett forståelig i et lengre tidsperspektiv. Å få på plass en bred borgerlig flertallsregjering var prosjektet til Erna Solberg og storpartiet Høyre før valget. Knut Arild Hareides prosjekt var å redde småpartiet KrF før de falt under sperregrensen, etter tilbakegang ved alle valg på 2000-tallet.

Forrige gang KrF gikk i regjering med Høyre, endte det med at partiet i 2005 raste ned til 6,8 prosent og gjorde sitt svakeste resultat i etterkrigstida. Et ytterligere fall til 5,5 prosent i 2009 ble begynnelsen til slutten for Høybråten som partileder. Da Hareide overtok våren 2011, var situasjonen blitt kritisk både for KrF og sentrum. I 1997 dannet sentrum regjering og KrF alene fikk 13,7 prosent. Det var nesten like mye som KrF, Venstre og Sp fikk til sammen tolv år seinere. Hareides erklærte mål for 2013 var å snu partiets fall ved å få mer enn 5,5 prosent. Det endte illustrerende nok på 5,6 prosent, etter en valgkamp som i sjeldent stor grad hang på partilederens innsats. Hvis KrF kollapser i 2015 eller 2017 vil det trolig bli stående i historiebøkene at det var mer på tross av enn på grunn av Hareide. Men han risikerer fortsatt å bli mannen som sto ved roret da KrF sank under sperregrensen — og er sikkert smertelig klar over det. Beslutningen om å si nei til regjeringssamarbeid med FrP var kanskje litt en kamp om Hareides politiske sjel, men handlet nok mest om KrFs framtid.

Hareide opplevde som ung statsråd det store fallet i 2005, og har seinere sett hvordan SV og Sp er gått tilbake ved alle stortings- og fylkestingsvalg som småpartier i regjering. Han vet at det i vår tids Norge er blitt svært vanskelig å oppnå valgframgang fra regjeringsposisjon. Faren ble under sonderingene understreket av valgresultatet fra Tyskland, hvor det største regjeringspartiet gikk fram, mens det minste falt ut. Hareide må ha vært fristet av muligheten til å skaffe partiet nye posisjoner, men våget altså ikke å lede KrF inn i et politisk høyrisikoprosjekt med så stor fallhøyde. I perioden 2001-05 var Frp det borgerlige partiet som sto utenfor regjeringen — og fikk gevinsten av velgernes misnøye da heller ikke den regjeringen kunne innfri alle forventninger. KrF og Venstre håper på at det samme skal skje i 2015 og 2017, men ordningen med formalisert innflytelse utenfor regjeringen er tveegget. En åpenbar fare er å havne i skyggenes dal mellom regjeringsalternativene, slik de to partiene gjorde i 2009. En annen at KrF og Venstre blir holdt medansvarlige for en politikk de ikke i tilstrekkelig grad kan påvirke.

KrF har én gang før forsøkt seg som støtteparti utenfor regjeringen. Det var i 1981, da sammen med Sp og i protest mot at Høyre ikke ville avskaffe selvbestemt abort. Det ble ingen suksess. Etter tilbakegang ved kommune- og fylkestingsvalget i 1983 bet KrF sammen med Sp i det sure eplet, og etteranmeldte seg som regjeringspartier. Presset for å gjøre det samme i 2015 kan bli sterkt, hvis valgresultatet da gir videre nedgang. Gitt at både KrF og Venstre (i likhet med Sp og SV) erkjenner at de nå kjemper en politisk overlevelseskamp, var argumentene for å si nei til regjeringsmakt flere og sterkere enn argumentene for å si ja. Hareides nei har likevel også negative konsekvenser, som kan vise seg å veie tyngre ved de kommende valgene. Valgresultatet og beslutningen om å stå utenfor regjeringen har gitt KrF og Venstre et etterlengtet pusterom. Men både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande leder fortsatt pressede partier med faretruende liten margin ned til sperregrensen. Og de langsiktige politiske og demografiske trendene er fortsatt mest urovekkende for KrF.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook