SKJØR POSISJON: Det er viktig å forstå at Hareides vending skjer fra en ytterst skjør politisk posisjon. Partiet er nede på tre prosent i oppslutning. Da er det begrenset hva slags kraft KrF kan bidra med i en ny koalisjon, skriver John Olav Egeland. Foto: NTB Scanpix
SKJØR POSISJON: Det er viktig å forstå at Hareides vending skjer fra en ytterst skjør politisk posisjon. Partiet er nede på tre prosent i oppslutning. Da er det begrenset hva slags kraft KrF kan bidra med i en ny koalisjon, skriver John Olav Egeland. Foto: NTB ScanpixVis mer

Hareides steintavler

Kanskje er endetiden nær både for KrF og partileder Knut Arild Hareide. På målingene er KrF mindre enn ei mus. Og døra til venstre er verken helt åpen, bred eller høy, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Endelig kom Knut Arild Hareide ned fra berget med nye steintavler. På dem sto det skrevet en ny tro med nye bud. Etter 85 år i den borgerlige leir, skal KrF skritte over grensen til det ukjente. Der blir de vennlig tatt mot av mannen som sier han først er sosialdemokrat, deretter kristen. Jonas Gahr Støre og Hareide har for lengst funnet hverandre både politisk og menneskelig. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum smiler bredt, men sier foreløpig lite. Lenger ut i kulissene står SV-leder Audun Lysbakken, mannen Hareide ikke vil ha med i en ny regjering. Lysbakken er mer grann og fin i målet enn da ulven forsøkte å snakke Rødhette trill rundt. Han vet at SV uansett løsning vil få makt og tjene på et regjeringsskifte.

Noen oppfatter det som et jordskjelv når et sentrumsparti søker samarbeid til venstre. I FrP har enkelte satt stemplet «Judas» på Hareide. I andre land oppfattes det som helt naturlig at sentrum samarbeider både til høyre og venstre. Det øker mulighetene for stabile styringsforhold. I Norge er det likevel bare Senterpartiet som siden kriseforliket med Ap i 1935 har hatt en slags tradisjon for dette.

I et slikt perspektiv er Hareides politiske kuvending verken overraskende eller dristig. Men så enkelt er det ikke. Et politisk ekteskap mellom kristenfolket og arbeiderbevegelsen vekker motstand i flere leirer. De historiske motsetningene er dype og lange. Det er ikke så enkelt at kristen barmhjertighet er det samme som sosialistisk solidaritet. Eller at bedehuset og Folkets hus har overlappende klassekarakter

Artikkelen fortsetter under annonsen

KrF drar med seg en merittliste proppfull av kontrollbehov og kulturangst: Streng avholdssak, filmsensur, nei til nakne kropper på TV og seksualundervisning i skolen, krav om kristen formålsparagraf i skole og barnehage, skepsis til likestilling mellom kjønnene, nei til kvinners rett til selvbestemt abort, sex før ekteskapet og homofil praksis. Til sammen lyder det nesten som en diagnose. Det kan innvendes at KrF har tapt alle saker av denne typen, og kanskje er renset og pusset opp. Hareide går jo i homotog. Selv kristendommen er nedtonet for å fremstå som «verdier», ikke tro. Spørsmålet kan også snus: Er det noen framtid for et parti som snart er gått tomt for både hjertesaker og velgere?

På venstresiden er det enkelte som mener Hareides kuvending er en stor strategisk hendelse for progressiv politikk. I Klassekampen er de to markante kommentatorene Bjørgulf Braanen og Mimir Kristjanson nesten over seg av begeistring. I en sterk romantisering blir fellesskapet med bedehuset grunnsteinen i en allianse der to folkelige strømninger bl.a. kan bremse liberalismens fremmarsj, styrke distriktspolitikken og ta nakketak på høyrepopulismen. Så får heller den egentlige venstresiden (SV og Rødt) være bisittere, for å bruke Braanens begrep.

Det er fristende å peke på at Klassekampens historiske røtter var en autoritær sosialisme som hadde sterke likhetstrekk med bedehuskulturen: Dogmatisk forhold til læren, puritanisme, sterk sosial kontroll, utstøtelse av avvikere osv. Kanskje er det i vår tid mer saklig å peke på at en stor del av KrFs velgere og tillitsvalgte selv oppfatter seg som en del av høyresiden. Hareides veivalg har splittet partiet på midten og det er ikke gitt at han overlever som partileder. Klassekampens bedehusstrategi likner på et sandslott.

Hareides konstruksjon forutsetter at SV settes på gangen og reduseres til et støtteparti. Det gjelder å skape distanse til den røde fare. I Arbeiderpartiet er det ingen selvfølge at veien fram går gjennom Sp og KrF og med SV på gangen. Jonas Gahr Støres flørt med Hareide før siste valg, vakte lite begeistring i partiet. Nå sier partisekretær Kjersti Stenseng at hun ikke vil lukke døra til SV. Det er ikke så rart. Et Ap i regjering med to borgerlige partier vil gi gode vekstvilkår for SV og Rødt.

Det er viktig å forstå at Hareides vending skjer fra en ytterst skjør politisk posisjon. Partiet er nede på tre prosent i oppslutning. Da er det begrenset hva slags kraft KrF kan bidra med i en ny koalisjon. Dessuten pågår sekulariseringen av Norge for full kraft, og KrFs nisje i Kristen-Norge er liten fra før. Ifølge Norsk Monitors undersøkelse fra 2017 sier 46 prosent at de ikke tror på Gud, mens de troende er redusert til 34 prosent.