TAR KAMPEN: Klokkene ringer for venstresosialistene og Audun Lysbakken. Nå pendler SV rundt fire prosent både i valg og på meningsmålinger. Foto: Torstein Bøe / NTB Scanpix
TAR KAMPEN: Klokkene ringer for venstresosialistene og Audun Lysbakken. Nå pendler SV rundt fire prosent både i valg og på meningsmålinger. Foto: Torstein Bøe / NTB ScanpixVis mer

Haren i norsk politikk

Med raske steg nærmer SV seg sin skjebnetime. Uten politisk fornyelse og økt tillit blant velgerne, er veien kort til glemsel og mørke.

Kommentar

SV er haren i norsk politikk. Ofte kjapp i refleksene, ivrig letende etter det nye og utfordrende. Men også med harens evne til å følge innskytelser, til å krysse egne spor og til slutt ende bak skilpaddene. Valgresultatenes kurver bærer også harens merke: De spretter opp og ned i takt med partiets evne til å treffe den politiske tidsånden. Det absolutte høydepunktet var lokalvalgene i 2003 med en oppslutning på 13 prosent. Nå pendler SV rundt fire prosent både i valg og på meningsmålinger. Samtidig har det kommet nye skyer på himmelen. Arbeiderpartiet fortsetter å stjele SV-velgere, men det gjør også Miljøpartiet De Grønne (MDG) som kan bli like stort eller større enn SV ved høstens valg. Det betyr at klokkene ringer for venstresosialistene. Resultatene av de to kommende valgene kan komme til å avgjøre om SV har noen framtid i norsk politikk.

Ute i Europa er det politiske landskapet i rask endring. Der den økonomiske krisen har gått dypest, og skapt fattigdom, enorm arbeidsledighet og sosial degradering, er en ny venstreside på frammarsj. De viktigste eksemplene er Podemos i Spania og Syriza i Hellas. I den oljesmurte velferdsstaten Norge er tradisjon og stabilitet ennå politikkens viktigste kjennetegn. Frp er tvunget til ansvarlighet og nærmest flatklemt i Ernas omfavnelse. De Grønnes vekst er ny, men den kommer tiår etter at liknende bevegelser ble store i land som Sverige og Tyskland. På den politiske venstresida er det faretruende stille. To år i opposisjon har ikke skapt noen ny dynamikk. Og heller ingen ny politikk. Stillheten er øredøvende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For den som er vant til smuler, ser ikke meningsmålingene alt for ille ut. De svinger stort sett mellom 3.5 og 4.5 prosent. Profilen på de trofaste velgerne er gjenkjennelig: De er kvinner, de er unge, de er akademikere og er flest i Oslo, Bergen, i Midt-Norge og i Nord-Norge. Problemet er at med en så lav oppslutning som tre- fire prosent er det særdeles mye som står på spill. Ved kommunevalget i 2011 fikk SV en oppslutning på 4.1 prosent og 362 representanter. I flertallet av kommunestyrene har SV bare en representant, og ryker denne viser erfaring at også organisasjonen rammes eller forsvinner. SV tåler ikke en slik svekkelse før det livsviktige stortingsvalget i 2017.

Det som finnes av intern selvkritikk i SV er bekymret. Situasjonen betegnes som dypt alvorlig. Fortellingen om SV, dvs. det inntrykk som formidles til velgerne, vil bli enda mørkere ved et svakt valgresultat. Da blir det oppoverbakke og nordavind i alle retninger. Den massive omdømmekrisen som ble skapt på slutten av regjeringsdeltakelsen vil fortsette og forsterkes. Det betyr politisk muskelsvinn og tap av viktige ressurspersoner som trengs når ny politikk skal utvikles, introduseres og forsvares.

Dette er likevel mer effekter enn årsak. SVs grunnleggende problem i 2015 er mangelen på en politikk som treffer velgere med hjerte og interesser til venstre. Partiets framgang har alltid vært forbundet med treffsikre hjertesaker: Nei til blokkpolitikk, atomvåpen og EU, ja til kvinnesak, miljøkamp og en ny skole- og familiepolitikk. Nå er EU-spørsmålet plassert i en urne, mens de andre av de nyere sakene er absorbert og utviklet av andre partier. Ellers er det påfallende hvilken redsel SV har for å ta i integreringspolitikken. Her har venstresida et betydelig politisk potensial hvis den finner en riktig blanding av idealisme og realisme med forsvar for menneskerettigheter og en sekulær stat. Området skriker etter en politisk vending før ytre høyre for godt vinner kampen om politisk hegemoni og logikk.

Noen tror SV må slå seg sammen med andre partier for å overleve. Det er jo trangt på ytterkanten. SV-veteranen og historikeren Knut Kjelstadli foreslo for noen dager siden en fusjon med Rødt. Det vil bare føre venstresida lenger ut i ørkenen og gi støtet til avskalling av SVs viktige, moderate fløy. Noe organisatorisk fellesskap med De Grønne er helt usannsynlig så lenge partiet seiler i sterk medvind. Da gjenstår bare det eneste botemidlet som finnes i en identitetskrise: Utvikling av en ny politikk som treffer folk og som ivaretar partiets kjerneverdier. Så enkelt. Og så fordømt vanskelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook