Hårete moro

Høstens gledesspreder er her.

FILM: Trash-, shock- og badtaste-kongen John Waters markerte høydepunktet av sin karriere, både kunstnerisk og kommersielt med «Hairspray» i 1988. Jeg likte den så godt at jeg var skeptisk til musikalversjonen på Broadway. Men det tok ikke mange minuttene før jeg glemte filmen. Ved teppefall var jeg overbevist: musikalen var om mulig bedre enn Waters film.

Nå er filmversjonen av musikalen her. Sirkelen er sluttet. Jeg fryktet det verste, men også denne gang uten grunn.

Pre-Idol

Det er tidlig på sekstitallet i Baltimore, en storby så lite sjarmerende at bare en innfødt kan elske den. Tenåringen Tracy Turnblad gjør som tenåringer flest, hun kjeder livet av seg på skolen og drømmer om å bli berømt. I disse pre-Idoltider, er det tv-programmet «The Corny Collins Show» som teller – i hvert fall for byens hvite ungdommer. Tracy drømmer om å bli en av de faste danserne. Siden hun veier dobbelt så mye som de kjekke ungdommene i showet, blir det med drømmen. På skolen blir hun straffet fordi håret hennes er for stort og må sitte igjen – sammen med en gjeng svarte elever. Tracy lærer seg noen nye «moves», skolens kjekkas Link og selveste Corny Collins legger merke til henne…

Hyklersk

Handlingen er ikke all verden, men på ganske elegant vis får filmen sagt noe mer under den pastellfargede og tyggispapirblanke overflaten.

Det handler om diskriminering. Tracy blir holdt utenfor fordi hun er for tjukk, de svarte ungdommene i byen blir nektet adgang til showet fordi de er svarte. Slik proklamerer «Hairspray» at det konservative krefter omtaler som de gode gamle dagene før USA mistet uskylden, før Kennedy ble skutt, før Vietnamprotestene og borgerrettsbevegelsen tok av, var alt annet enn gode. Eisenhowers Amerika var snarere tilknappet dobbeltmoral, hyklersk konformitet, kort sagt, alt annet enn uskyldig moro. Hadde ikke dette elementet vært med, ville filmen «Hairspray» aldri blitt dypere enn «The Corny Collins Show». Det er ikke vanskelig å forstå "Hairsprays" appell, spesielt i USA. Både overvekt og rasisme er om mulig enda større problemer nå enn for 45 år siden.

Energibunt

Rollelisten er stjernespekket. Michelle Pfeiffer lager en fin figur av det rasistiske hespetreet som eier TV-kanalen. John Travolta makter å gjøre Edna, mora til Tracy, til noe mer enn en drag-karikatur. Han ser kanskje smågrotesk ut under mange lag Lateks, men siden han underspiller snarere enn å ta alt ut, blir hans Edna en troverdig og varm figur, en skikkelse det er lett å føle godhet for. Og selvfølgelig, i sin første musikal siden «Grease» viser Travolta at han ikke har glemt gamle kunster. Han beveger seg elegant, selv under lag på lag med kunstig fett. Det er likevel nykommer Nikki Blonski, som jobbet på gatekjøkken, som er filmens hjerte. Og virkelige stjerne. Hun er en energibunt sprekkferdig av entusiasme, som en gang for alle slår fast at «big IS beautiful».

Adam Shankman er ansvarlig for både koreografi og regi, gjør en fin jobb. Tempoet er høyt uten å bli hektisk og det er knapt noen dødpunkter i de nesten to timene filmen varer. Det siste, og åpenbart en stor del av suksessen både på scene og film, er musikken. Marc Shaiman, som også skrev låtene til elleville og tidvis ustyrtelig morsomme «South Park – Bigger, Longer and Uncut», har laget en fengende blanding av 60-talls jentepop à la Phil Spector og klassisk r&b, krydret med gospel- og showmusikk.

Han virkelig velter seg i fengende klisjeer og tillater seg alle gamle knep – flere av sangene skifter toneart så mange ganger at de praktisk talt runder hele skalaen. Men det fungerer som bare det.

Lykkepiller

Innen sin sjanger og ut fra gitte forutsetninger innfrir «Hairspray».

Den er kanskje ikke Oscar-materiale eller høyverdig kunst, men det er lenge siden jeg har blitt i så godt humør av en tur på kino.

Hvis det ikke rykker i munnvikene av dette, er nok lykkepiller eneste utvei.