Hårete tullball

For den varulv-disponerte kan dette være drømmefilmen, for alt jeg vet. For resten av oss er Anthony Wallers «En amerikansk varulv i Paris» bare et nytt overspent skrekkfilmprosjekt, basert på noen av personene fra John Landis tidlige åttitallsfilm om amerikanske varulver i London.

OK, denne Paris-varianten har et par formildende vrier: Åpningspoenget med strikkhoppredningen av den vakre heltinnen Serafine (Julie Delpy) på vei mot døden fra Eiffeltårnets første avsats er fikst og svimlende gjort. Et tilsvarende dykk fra Frihetsgudinnen i New York ved filmens slutt, er også greit nok.

Askepott-vrien på den galante redningen i Eiffeltårnet er sjarmant og kreativ, men en bedre skjebne verd, for ganske snart må vi lide oss gjennom litt for mange pinefulle sekvenser med hårete datamanipulerte villdyr som løper knurrende gjennom gufne kjellerganger og kloakkledninger i Paris, og innimellom slakter de mennesker!

Når det meste av disse varulvscenene foregår i nettopp disse omgivelsene, så er det selvfølgelig fordi datagrafikken som framstiller disse dyrene blir så mye lettere å lage med denne stereotype bakgrunnen.

Når denne innsikten treffer oss i kinosalen er det liksom borte, det lille som måtte være av magi her.

Men det dreier seg altså om tre erkeamerikanske gutter som skal gjøre Paris og starter med å snike seg opp i Eiffeltårnet på nattetid. Der møter de Serafine som er i ferd med å kaste seg utfor. Og med god grunn, skal det vise seg.

Andy (Tom Everett Scott), som er blåøyd og øyeblikkelig forelsket, berger den vakre og blir, sammen med sine venner, involvert i det blodige marerittet, som ikke er over før det er slutt.

I mellomtida er det av og til litt moro, men stort sett bare veldig guffent. Og i lange perioder altså pinefullt kjedelig.