Stjernepotensiale: Grünerløkka-rapperen Kaveh er på god vei mot toppen av den norske hiphop-hierarkiet. Foto: Anton Soggiu
Stjernepotensiale: Grünerløkka-rapperen Kaveh er på god vei mot toppen av den norske hiphop-hierarkiet. Foto: Anton SoggiuVis mer

Hårfin balanse mellom pop og gate

20 år gamle Kaveh har lært av både Madcon og Karpe Diem.

ALBUM:   Jakten på den neste norske rapstjernen pågår stadig, men det er først og fremst ét navn som har skilt seg ut helt siden han dukket opp fra intet med singelen «Boblejakka si» i 2010.  

Allerede da gjorde 16 år gamle Kaveh overraskende god figur side om side med den lyriske tungvekteren Pumba, og linjer som «Jeg skal drepe det hele med han feite Arshad» har i ettertid vist seg å bli mer eller mindre selvoppfyllende profetier. I løpet av det seneste året har både Kaveh og hans R&B-syngende kompis Arshad Maimouni nemlig blitt favoritter hos norske fans, kritikere og radiostasjoner.  

En nettdokumentarserie hos NRK P3, og ikke minst alliansen med hiphop-Norges nye powerhouse - Gunnar Greve-oppstartede MER Musikk - var det som skulle til for å ta raphåpet til massene. Samtidig har signeringen også ført til valg som enkelte føler tar litt for mye av asfalten ut av den hardtspyttende Grünerløkka-gutten vi ble kjent med mellom den nevnte debutsingelen og 2012-EP'en «Tiden er din».

MER-utgivelsen «Hjertet kommer først» bød året etter på en atskillig mer radiovennlig artist, som ikke lenge etter fulgte opp med den sterkt Karpe Diem-inspirerte «En av dem». Ikke at sammenligningen med Chirag var noe nytt, og i likhet med de Oslo Spektrum-regjerende forbildene har Kaveh lært seg å å trå stødig mellom sidene som fortsatt deler mye av hiphop-Norge i to.  

Ikke for pop til å miste kred. Ikke for undergrunn til å miste radiospillingene.  

Denne balansen er også bærebjelken når han i dag slipper debutalbumet «Sannheten sårer». Allerede forhånds-teaset med tre av utgivelsens hardeste og mest hiphop-rene spor - «Hakke 10», «Snufs» og «Shamener» med Yosef fra Madcon. Kavehs nye læremester («Ringer Yosef når jeg stresser, det er min mentor/Vi snakker livet, snakker drømmer, snakker big moves») som har satt et tydelig preg på den mer agressivt spyttende delen av albumet. Nærmest skremmende dominant på sistnevnte gatebanger, hvor Oslo-veteranen nok en gang viser hvorfor han - til tross for egne skamløse popeventyr - fortsatt regnes som landets råeste MC.  

Meningsløs Tone-flørt

Det nevnte Karpe-soundet med sin særegne miks av rapping og mainstreamvennlig popmusikk er i sin tur vel så markant som den harde Madcon-innflytelsen, og på både albumets tittelspor og «Minimalt» høres Kaveh så og si ut som en ren Chirag-klone - selv om aldersforskjellen mellom de to fortsatt merkes rent tekstsmessig når 20-åringen begir seg inn på mer seriøse temaer.

På stemningsfulle «Aldri komme hjem» treffer man riktignok gåsehudblink, når Kaveh forteller om sin egen fars enveisreise fra hjemlandet Iran over en flott, Odd Norståga-samplende produksjon signert det stadig voksende (verdens)talentet Lido.

Albumets største spørsmåltegn kommer i form av «Tone Damli». En totalt random hyllest til den nybakte «popstjerne»-moren, som ikke har noe på et debutalbum av denne typen å gjøre, og kun føles som et billig nettsak-frieri. Den flaue tulleflørtingen til tross, Kaveh er fortsatt best når han befinner seg i det ikke fullt så alvorlige hjørnet - katalysert av sin nye, grønne hobby, desperat ungkalv-kåthet og den samme breiale innstillingen han har hatt til rapgamet siden dag én.  

Skvist mellom to skoler av norsk hiphop

Som på røykfylte «To trekk», eller «Grønnsaker» - en av skivas tre morsomme «mellommåltider». Freestyle-lekne avbrekk som fungerer svært godt, og gir Kaveh frie tøyler til å vise fram hvor rå han er på mikrofonen.

«Lavt som ambisjonene på rapperne her til lands nå om dagen. Ingen av de bringer det», fyrer han respektløst i vei mot både jevnaldrende og veteraner på hiphop-scenen slik det forventes av en ung MC - samtidig som han holder føttene på jorda med ærlige historier fra en tid han vet ikke er lenger enn noen få år unna.

«Husker fortsatt jeg gikk rundt og sa at Chirag var min fetter»

«Sannheten sårer» showcaser utvilsomt en av våre største raptalenter, men preges i litt for stor grad av å være skvist mellom to forskjellige «skoler» av norsk hiphop, og viser at Kaveh fortsatt kan modnes enda mer som en selvstendig artist. Tid til å lage sin klassiker har han heldigvis nok av.