Hårfin balanse

Opstad fører vidare sin originale poetiske tone i denne nye samlinga.

BOK: I denne boka balanserer Opstad hårfint mellom det å verta litt for pretensiøs på diktarrolla sine vegne, og det å våga å skriva det han skriv, slik han vil ha det. Det er utan tvil veldig mykje bra også i denne fjerde boka hans, og her er dikt der han går vidare og utviklar si røyst og sin tone. Det er likevel ikkje noko brot her, for me kjenner igjen både klang og tema. Når det gjeld problema, er det dei aller første dikta med sine profetar og nokre for tungt lasta symbol som «svanene» som gjer meg usikker. Samt setningar som har eit banalt og kvardagsleg innhald, men vert framført som eit slags religiøst eksistensielt ritual, utan å kunna utfylla ein slik funksjon. Eit døme kan vera: «Jeg ble den som tente et lys/i en stake en sommerkveld.»

Men så er det når desse grepa andre gongar lykkast så til dei grader, at Steinar Opstad skaper sine beste ting: «Du har et glattbarbert hode/så mørkret kan vokse deg til tinningene.»

Og denne boka er full av glitrande bilete og spenningsfylte sider med Opstad sin originale og fascinerande dikting. Eg stiller meg open for ein poesi som skapar sitt eige univers. Men ein slik poesi må lykkast i å framføra universet slik at det held seg svevande av eiga kraft.

Når Opstad viser oss gjenkjennelege, sansa bilete og språkar dei opp til poesi, som han gjer med det glattbarberte hovudet, er det uproblematisk å oppleva det før kjente som noko nytt, noko som kjem oss meir ved og som vert vakkert og viktig. Men når han skriv «Jeg stryker profetens rygg/for jeg handler når jeg skriver» vert første del for lite konkret for meg til å gje substans til den logiske slutninga neste linje vil eg skal godta. Universet tek til å missa autoritet og tapar høgd. Og det finst nokre dikt der påstandar og konstruksjonar ikkje grip. Men først og fremst er denne boka full av merkelege stemningar og gåtefulle dikt som tek til å leva i oss, på ein måte som kjenneteiknar den ekte poesien.