Harmoniserende

Viktig bidrag til nyere norsk filosofihistorie. Biografien om Hans Skjervheim er preget av at forfatteren vet litt for godt hvor han skal. Dette gjør at han ikke lytter nok og er kritisk nok til sine kilder.

Jan Inge Sørbø forsøker å skrive Skjervheim inn i den annen front, dette begrepet Rune Slagstad har konstruert etter en boktittel fra 1932. Dette er problematisk, for i motsetning til den annen front er Hans Skjervheim i hele sitt virke antiromantiker og antimetafysiker.

Konfliktsky

Det er også et gjennomgående trekk at biografen Jan Inge Sørbø er mer konfliktsky og harmoniserende i holdning enn den biograferte Hans Skjervheim. Et eksempel: Hvorfor tar Sørbø med at Dagfinn Føllesdal sendte et gratulasjonstelegram til Hans Skjervheim da han ble professor i Bergen i 1982? Men unnlater å nevne at den store og mest autoritative læreboka i argumentasjonsteori, språk og vitenskapsfilosofi av nettopp Dagfinn Føllesdal mfl. verken nevner positivisme, positivismestrid eller Hans Skjervheim (5. utgave, 3. opplag!). Det er også vanskelig å forstå hvorfor han forteller at Skjervheim skriver rosende om professor Knut Erik Tranøys skrifter. Filosofi som fag har stått svakt i Norge, både i offentligheten generelt og på universitetene. Det er et fag uten sterke tradisjoner og prestisje. Unntaket fra denne normalsituasjonen var noen år på 1960-tallet, da det blusset opp diskusjoner om de enkelte fagenes grunnlagsproblemer og metoder. Striden hadde sitt senter på Filosofisk institutt i Oslo, og den førte til at filosofiske problemstillinger ble ansett for relevante i en rekke fag. Hans Skjervheim var den viktigste filosofiske inspiratoren i denne striden.

Striden

Da Arne Næss sa opp sitt professorat i Oslo i 1969, var Skjervheim en av søkerne. Kapitlet som tar for seg dette er bokas dramatiske høydepunkt. Striden ble et slags vendepunkt også for Hans Skjervheim, i 1987 klaget han over at han bare hadde hatt tre gode semester etter 1970. Det kan ikke være morsomt for filosofiprofessorene Knut Erik Tranøy og Dagfinn Føllesdal å tenke på at de plasserte Skjervheim som henholdsvis nummer seks og ni (nest sist) på søkerlista. Det sob-re kapitlet om innstillingen til professoratet er ypperlig.

Faglig forfall

Denne striden ble også et vendepunkt for filosofien, fra nå av trekker den seg tilbake fra offentligheten og går over til å bli en disiplin som driver med institusjonell tautrekking, den blomstrer litt opp i forbindelse med ansettelsessaker og pensumrevisjoner. Filosofien er blitt et komité- eller byråkratifag som ikke lenger har ambisjoner om å snakke til mange. Den ytrer seg ikke lenger til en bred offentlighet slik Skjervheim gjorde.

Biografien til Jan Inge Sørbø er viktig fordi den beveger seg inn på et område og bruker stoff som tidligere er lite anvendt og kjent og gjør det tilgjengelig. Boka får fint fram hvordan filosofiens utvikling i Norge så å si er sammenfallende med Hans Skjervheims utvikling. Det er ingen tilfeldighet. Derfor er det litt for respektfulle portrettet av kanskje den eneste nordmannen i det 20. århundret som kunne tåle betegnelsen filosof, også en god begynnelse på en norsk filosofihistorie etter den annen verdenskrig.