Hårreisende mystisisme om engler og overnaturlige vesener

Et misfoster av en roman.

BOK: For et par år siden hevdet Erik Skyum-Nielsen at englene var på vei inn i nordisk litteratur igjen. Får han Bjørkedals siste roman i hende, vil han få sin tese ytterligere bekreftet. Her tales det i det vide og brede, ikke bare om engler, men også om diverse andre overnaturlige vesener og fenomener. Hovedpersonen tar villig vekk ordet Gud i sin munn, og krefter er et begrep som til stadighet går igjen.

Og da handler det naturligvis ikke om hestekrefter eller andre håndgripelige størrelser, men om ytterst mysteriøse fenomener som det er få gitt å hamle opp med.

Mystikere

Handlingen er lagt til havnebyen Ciutadella på Menorca. Hit kommer en mann som la ut på vandring for ti år siden, en mystiker som har viet sitt liv til okkulte og esoteriske tankeretninger. Til Menorca er han blitt lokket av en annen mystiker, en viss Thomas Calenda, som har skrevet ei bok med tittelen «Historiens engler». Om denne boka heter det at den er en av de mest betydelige fra de siste 30 år. I et øyeblikk av ondsinnet mistanke frykter man for at forfatteren mener det samme.

I Ciutadella åpner vår mann en slags klinikk der han tilbyr esoterisk terapi og bevissthetsanalyse. Her stifter han også bekjentskap med og innleder seinere et forhold til en dame kalt fru Ferenz. De fører lange samtaler om religiøse spørsmål. Disse samtalene, samt alenlange referater av hovedpersonens egne grublerier over det samme, fyller side opp og side ned.

Advarsel

Men alt er ikke bare av ånd i denne ytterst åndfulle bok. For nevnte forhold er naturligvis ikke bare av platonisk karakter. Begjæret er en besværlig størrelse, også i dette universet. Men det som verre er: den anonyme mystiker har også en pervertert trang til å utrydde de kvinner som er gjenstand for hans begjær.

Jeg mistenker på ingen måte forfatteren for å gå god for sin hovedperson. Tvert imot er det fullt mulig å lese romanen som en advarsel mot perversjoner som framelskes under påvirkning av slike tankeretninger. Men selv om dette er en jeg-roman, merker man en overordnet forteller som ikke er ubesmittet av et tankegods som kan få hårene til å reise seg på mindre rasjonelt anlagte personer enn undertegnede.

Mye å ta av

Jeg hitsetter et sitat til skrekk og advarsel:

«Eg er klart medviten og prisgjeven den sterke, indre logikken og vissa om at dei kreftene som skaper det materielle, og er i stand til å gjere det materielle om til den tilstanden det kom frå, og derfor er alle sanningar berre midlertidige manifestasjonar som i neste augeblikket aldri har eksistert, og handlingen kan opphøyre å ha vore verkeleg med dei same kreftene.»

Det er mer, mye mer å ta av, ja utsagnet er typisk for hele romanen. Noen ganger virker det ufrivillig komisk, andre ganger bare forstemmende.

Vi er skjønt enig med hovedpersonen (og forfatteren) i at tilværelsen rommer mange mysterier. Ett av disse, om enn et av de mindre, er at Samlaget har innvilget i å utgi dette misfoster av en roman.