Harrs lavmål

Karl Erik Harr prøvde forleden på å blåse seg opp til et lavtrykk fra nord, men uten at det nevneverdig forstyrret ei fredelig feriestund med avisa på Trøndelagskysten. Harrs utbrudd mot undertegnede ligger på et lavmål, men i ei tid hvor minnet ofte forsvinner som dogg for sola er det nødvendig å svare.

  • I min omtale av Adelsteen Normanns minneutstilling i Nordnorsk Kunstmuseum - som er den første faglig gjennomarbeidete presentasjonen av denne delvis glemte maleren - kom jeg i det hele tatt ikke inn på Karl Erik Harrs bilder. Derimot kommenterte jeg den iøynefallende kontrasten mellom Normanns generøsitet overfor samtidige kolleger med et annet billedsyn - som toppet seg i hans interesse for en modernistisk rabulist som Munch, og den smålige innstillingen Harr til stadighet viser mot alternative kunstoppfatninger. Derfor var det ikke hans bilder - men holdninger - som går i Hans Dahls reaksjonære fotefar.
  • Når Karl Erik Harr nå hevder at han bare har «pirket ved» og «satt et aldri så lite spørsmålstegn ved» prosjekter som Skulpturlandskap Nordland og Steven Holls Hamsun-senter, vitner dette om en fabelaktig evne til å fortrenge tidligere utfall hvor ordvalørene fra utallige spalter i regionale og riksdekkende aviser forteller i klartekst om at nyansene heller ikke er hans styrke på den verbale siden av uttrykksvokabularet.
  • «De enkelte kunstverk har jeg aldri kritisert,» hevder Harr nå, og «glemmer» beleilig sin «hilsen» til finske Kain Tappers granittskulpturer som startet «Skulpturlandskap Nordland» på Vega. «Stein har vi nok av i Nord-Norge,» het det den gang. I etterhånd er det for øvrig interessant å tenke på at initiativtakeren til prosjektet - Anne Katrine Dolven - hadde sin base i samme by som Adelsteen Normann, og at de Berlin-bosatte kunstnerne med nordnorsk forankring og 100 års mellomrom står for et kunstnerisk storsinn. Derfor burde Adelsteen Normann-selskapet i Bodø hedre Dolven for en innsats i Normanns ånd.
  • Harr vil ha det til at jeg har lagt ham og hans bilder for hat, men det er ikke slike lidenskaper signaturen vekker hos meg. Heller ikke i Galleri Harr i Henningsvær, hvor det ikke hadde vært av veien med Adelsteen Normann som korrektiv da jeg besøkte stedet. Min fritid var atskillig bedre investert i Espolin Johnson-museet i Vågan, hvor turister fra Hurtigruta intetanende ble busset forbi for å se Harrs Henningsvær-galleri. Jeg er enig i at Nord-Norge fortjener betegnelsen «eventyrland», og mitt mest minneverdige besøk begynte på den «Harr-frie» hurtigruta «Harald Jarl» med Espolins eventyrlige utsmykning i salongen.