Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Harrs lavmål

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Karl Erik Harr prøvde forleden på å blåse seg opp til et lavtrykk fra nord, men uten at det nevneverdig forstyrret ei fredelig feriestund med avisa på Trøndelagskysten. Harrs utbrudd mot undertegnede ligger på et lavmål, men i ei tid hvor minnet ofte forsvinner som dogg for sola er det nødvendig å svare.

  • I min omtale av Adelsteen Normanns minneutstilling i Nordnorsk Kunstmuseum - som er den første faglig gjennomarbeidete presentasjonen av denne delvis glemte maleren - kom jeg i det hele tatt ikke inn på Karl Erik Harrs bilder. Derimot kommenterte jeg den iøynefallende kontrasten mellom Normanns generøsitet overfor samtidige kolleger med et annet billedsyn - som toppet seg i hans interesse for en modernistisk rabulist som Munch, og den smålige innstillingen Harr til stadighet viser mot alternative kunstoppfatninger. Derfor var det ikke hans bilder - men holdninger - som går i Hans Dahls reaksjonære fotefar.
  • Når Karl Erik Harr nå hevder at han bare har «pirket ved» og «satt et aldri så lite spørsmålstegn ved» prosjekter som Skulpturlandskap Nordland og Steven Holls Hamsun-senter, vitner dette om en fabelaktig evne til å fortrenge tidligere utfall hvor ordvalørene fra utallige spalter i regionale og riksdekkende aviser forteller i klartekst om at nyansene heller ikke er hans styrke på den verbale siden av uttrykksvokabularet.
  • «De enkelte kunstverk har jeg aldri kritisert,» hevder Harr nå, og «glemmer» beleilig sin «hilsen» til finske Kain Tappers granittskulpturer som startet «Skulpturlandskap Nordland» på Vega. «Stein har vi nok av i Nord-Norge,» het det den gang. I etterhånd er det for øvrig interessant å tenke på at initiativtakeren til prosjektet - Anne Katrine Dolven - hadde sin base i samme by som Adelsteen Normann, og at de Berlin-bosatte kunstnerne med nordnorsk forankring og 100 års mellomrom står for et kunstnerisk storsinn. Derfor burde Adelsteen Normann-selskapet i Bodø hedre Dolven for en innsats i Normanns ånd.
  • Harr vil ha det til at jeg har lagt ham og hans bilder for hat, men det er ikke slike lidenskaper signaturen vekker hos meg. Heller ikke i Galleri Harr i Henningsvær, hvor det ikke hadde vært av veien med Adelsteen Normann som korrektiv da jeg besøkte stedet. Min fritid var atskillig bedre investert i Espolin Johnson-museet i Vågan, hvor turister fra Hurtigruta intetanende ble busset forbi for å se Harrs Henningsvær-galleri. Jeg er enig i at Nord-Norge fortjener betegnelsen «eventyrland», og mitt mest minneverdige besøk begynte på den «Harr-frie» hurtigruta «Harald Jarl» med Espolins eventyrlige utsmykning i salongen.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!