Harry Bond

«Kingsman» er en klam, dum og spektakulært selvtilfreds «Harry Potter» for FHM-segmentet.

FILM: Mens Hollywood er travelt opptatt med å lage film av hver eneste superhelt som noensinne har hatt mer enn fjorten fans samtidig, har den amerikanske tegneseriebransjen nådd et punkt hvor nyskapingen hovedsakelig består i å kombinere to eksisterende populærkulturelle franchiser.

«Kingsman» er basert på Mark Millar og Dave Gibbons' tegneserie «The Secret Service», og kan best beskrives som «Harry Potter møter James Bond på en støttekonsert for FHM».

Maktfantasi
Filmen gjør ingen forsøk på å skjule sine innflytelser, men dens ulidelig selvtilfredse selvbevissthet er kun et forsøk på å dekke over manusets latskap og fordummende klisjeer. Og der Matthew Vaughn i sin første Millar-filmatisering «Kick-Ass» klokelig nok valgte å dempe de mer problematiske aspektene ved originalteksten, har han denne gangen valgt å beholde Millars stemme i all dens ufordragelige prakt.

«Kingsman» er på mange måter den arketypiske Millar-fortellingen: Den unge Gareth (Taron Egerton) rives plutselig ut av sitt traurige, begivenhetsløse liv, og inviteres inn i en skjult verden av internasjonale intriger, hvor menn er menn, kvinner er trofeer og vanlige mennesker kanonføde. Som i de fleste av Millars fortellinger er det vanskelig å si hvor hovedpersonens selvforakt slutter og opphavsmannens forakt for publikum begynner.

Autopilot
Det frustrerende med «Kingsman» er at Vaughn innimellom glimter til med en og annen minneverdig scene. Når Colin Firth — i rollen som en Roger Moore-aktig James Bond-stand in — massakrerer en kirke full av mennesker, er det som om filmen en kort stund forløser sitt spekulative potensial. Og når filmen når sitt klimaks i et fyrverkeri av eksploderende hoder er det rett og slett vakkert.

Både Firth, Samuel L. Jackson, Michael Caine, Mark Strong og Bjørn Floberg (!) spaserer gjennom filmen på autopilot, og autopilot er formodentlig også forklaringen på filmens klamme kvinnesyn.

Det har for lengst gått inflasjon i å anklage populærkulturelle aktører for misogyni, og i rettferdighetens navn hater da heller ikke Vaughn eller Millar kvinner — de har bare litt vanskelig for å se for seg at de kan virke troverdige i andre roller enn mødre, modellvakre mordere og svenske prinsesser som tilbyr filmhelter analsex som belønning for å redde verden.