Harry høyhus?

«Høyhusprosjekter i norske byer er et høykonjunkturfenomen og kan brukes som temperaturmåler for optimisme.»

Debatten om høyhus har blusset opp igjen over landet og i Dagbladets spalter, slik den gjør i perioder med mye penger og stort mot i eiendomsbransjen. I Oslo undres folk over at noe enda høyere og glattere erstatter høyhuset som til allmenn lettelse ble sprengt på Majorstua sist sommer. Det diskuteres om Postgirobygget blir pent av å få en vertikal glass-slisse og bygges på noen etasjer, eller om det bare blir litt mindre stygt, i hvert fall fra utvalgte fotovinkler. I Molde vil nyrike kjøpmenn bygge et 16-etasjers hotell i strandkanten, etter at arkitekten har vært i Dubai og latt seg inspirere av verdens dyreste høyhus. Undertegnede kreves avsatt, over syv spalter i Romsdals Budstikke og en helside i Dagbladet, som direktør i Norsk Form, fordi jeg har sagt at «i mindre byer i naturskjønne omgivelser er høyhus en håpløst harry og gammeldags måte å tenke på», og at det «er bare byer med alvorlig mindreverdighetskompleks som kan bygge slik». Og så har jeg visst i radioen kommet i skade for å lure på om utbyggere bak slike prosjekter mon tro kan ha problemer med potensen.

Høyhusprosjekter i norske byer er et høykonjunkturfenomen og kan brukes som temperaturmåler for optimisme. Mot slutten av forrige hetebølge, i 1986- 87, sto høyhusprosjektene i kø på Byplankontoret i Oslo. Så kom nøkternheten inn med de første konkursene, kvadratmeterpriser begynte igjen å telle med når beslutninger skulle fattes, og prosjektene forsvant. Nå dukker de opp igjen, ikke minst nede i Bjørvika, som om ikke det var store nok og dyre nok problemer å ta fatt på der fra før.

Analyser av høyhus som byggemåte i nordiske land tyder på at det ikke ligger rasjonelle argumenter til grunn. De er uøkonomiske, i betydningen høye byggekostnader og driftskostnader pr. kvadratmeter, desto verre jo høyere de blir. De er økologisk sett svært ufornuftige og meget energikrevende. De er vanskelige å håndtere i vårt lokalklima, med lange skygger over gater og nabobebyggelse (med solen bare sju grader over horisonten i desember og januar; vi ligger tross alt 20 grader nord for New York). Høyhus skaper voldsomme kastevinder; forsøk å stå oppreist ved hjørnet av Oslo Plaza en normal vinterdag.

Høyhusprosjekter bygger ofte på en logisk feilslutning: Man tror at å bygge høyt er det samme som å bygge tett, altså med høy utnyttelse av tomteareal. Dette viser seg gjennom utallige beregninger og erfaringer ikke å stemme. Høyhus krever stor plass rundt seg. Det har vært påvist at den høyeste tomteutnyttelse i bystrøk oppnås ved karrébebyggelse i seks- åtte etasjer. Om f.eks. kvartalene på Grünerløkka ble erstattet av høyhus, ville lite være vunnet i boligflate.

Det er en klar erfaring at høyhus er vanskelige å innpasse i europeiske byplaner. De er utviklet for amerikanske byer med regulære små kvartaler på flat mark med store trafikkanlegg utenfor og liten tradisjon for byliv på gateplan. Hos oss gir de brudd med lokal byggemåte og med byenes historie, oppbygging og karakter. Av slike grunner avvises de aller fleste høyhusprosjekter i europeiske byer, og det er faktisk vanskelig å finne eksempler på høyhus som anses som vellykkede av folk lokalt. Man ønsker stort sett å ha vært dem foruten. I Europa er trolig de eneste eksemplene som motsier dette å finne i Rotterdam og Frankfurt, to etterkrigsbyer reist på ruiner.

Når det allikevel prosjekteres høyhus, er begrunnelsen som oftest verken rasjonell eller fornuftig, men symbolsk. Argumentene er ofte at det er «flott», «moderne», «dristig» eller «mektig», eller at det viser storbyambisjoner og et brudd med det «vanlige». «Oslo trenger en skyline,» sa eiendomsutviklere i forrige runde. «Vi må vise at vi er en storby med ambisjoner.» De gjør seg best på avstand eller fra stor høyde over arkitektens tegnebord. Men de kan lønne seg, fordi det gir prestisje for de betalingsvillige å sitte høyt hevet over byens larm.

Nå er det ikke noe galt i å legge vekt på bruk av symbolsk arkitektur, slik katedraler og rådhus er eksempler på. Men det reiser spørsmålet om symbolets relevans og kraft - i tiden og på stedet. Det er her det bør reises tvil om verdien av høyhuset som symbol i norske byer og for en norsk leveform, om det har en relevant utsagnskraft i dagens samfunn. Vi må spørre om det ikke er forskjell på rådhustårnet og det spekulative kontortårnet, om ikke bybyggingen bør benytte seg av et språk som er allment forstått, og som skiller mellom viktig og uviktig, fellesskapets symboler og rikdommens markeringsbehov. Her er sikkert meningene ulike, men stadig flere oppfatter høyhus som en litt tilårskommen, en litt sliten og harry klisjé på modernitet og vekst, noe som nok stadig har en kraft i enkelte land, men stort sett ikke i europeiske byer. Det går an å være moderne bortover og ikke bare oppover.

Høyhuset har klare symbolske overtoner, kulturhistorisk sett. De er maskuline - strebende og med uttrykk for en voldsom reisning og dynamikk. Det er trolig ikke tilfeldig at ingen høyhus, så vidt jeg vet, tegnes av kvinnelige arkitekter. Washington-monumentetet i USA kunne ikke hyldet en kvinnelig politiker. Ayn Rands helt, i det liberalistiske kampskrift «The Fountainhead», var, ikke overraskende, en skyskrapertegnende arkitekt.

Det er altså ikke noe galt i å uttrykke byggeriets potens på denne måten, men jeg har stilt spørsmålet om det kan være en relevant problemstilling i en nokså liten by som Molde, en av de mest storslått vakre bysituasjoner i Norge. Og om det skal være fritt frem å prege alles «skyline», bare du har nok investeringsmidler. I eksemplet Molde er det gitt en byplan, en målestokk, en byggemåte som har fått feste i landskapet og i folks bevissthet. Her er en klar og uttrykksfull situasjon ved fjorden, mot fjellene. Det er en situasjon som ikke har behov for noen vertikal markering, noe brudd med den lokale måten å bygge by på, noen manndomsprøve i regi av de nyrike. Jeg går ut fra at moldenserne er stolte av sin by, og det bør de være.

Det ligger i høyhusets natur at det er et enestående uttrykk; høyhus i europeiske byer føyer seg ikke inn i en lokal sammenheng, de tilpasser seg ikke annet enn sine egne lover, ingen fasaderekke eller lokal målestokk. Høyhuset må av natur være suverent. Derfor blir det nesten rørende naivt når et par av planutkastene i Bjørvika-oppdraget i fjor viser en stor ansamling av nakne høyhusskiver, som om man ikke vet at enhver byggherre vil etterstrebe sitt eget uttrykk, i struttende konkurranse med de andre. Derfor ser vi stadig at de solfylte tegningene av slanke høyhus i pastell, nesten gjennomsiktig vektløse i skyspeilingene, blir helt annerledes når hverdagens kalkyler og arbeidsmiljølover setter inn. Oslo Plaza kan være et egnet eksempel; det ble dobbelt så tykt og en god del høyere innen byggekontrakten var inngått. Men da var det selvfølgelig for sent for politikerne å stoppe det.

Ethvert høyhusprosjekt i en norsk by er et så vidt kraftig inngrep i byens karakter at det bør behandles med særlig demokratisk grundighet. Høyhus vil, i motsetning til de fleste andre bygg, prege folks hverdag så sterkt at det tilsier en særlig grundig offentlig debatt. De berører vesentlige trekk ved folks oppfatning av omgivelser som fellesrom - og identitetsskaper. Det er naturlig at utbyggere og arkitekter har sterke interesser knyttet opp til sine prosjekter. Men arkitektur er et viktig kulturuttrykk, kanskje det viktigste av alle fordi dets virkning ikke kan velges bort som en kunstutstilling eller skrus av som en TV-kanal. Derfor bør arkitektur, minst like mye som andre kulturelle ytringer, tåle kritikk og motbør, tåle å testes i det offentlige rom. Er dette noe vi virkelig ønsker og trenger - og noe enhver utbygger med ledig kapital skal få lov til å markere seg med?