Debatt: Politisk kunst

Hårsåre kulturbyråkrater

Spørsmål fra en journalist er ingen trussel mot ytringsrommet for politisk kunst.

«ØKOTERRORIST»: Hytta til «unabomberen» Theodore Kaczynski, som på 90-tallet drepte tre og skadet 29 mennesker. Udåden var utgangspunket for teaterstykket «Døden kommer ikke med Ljå» av Nina Ossavy. Foto: NTB Scanpix
«ØKOTERRORIST»: Hytta til «unabomberen» Theodore Kaczynski, som på 90-tallet drepte tre og skadet 29 mennesker. Udåden var utgangspunket for teaterstykket «Døden kommer ikke med Ljå» av Nina Ossavy. Foto: NTB ScanpixVis mer
Meninger

Under tittelen «Ytringsvilje i faresonen» skriver direktøren for kulturrådet, Kristin Danielsen, om hvordan et spørsmål fra en journalist i Minerva bidrar til å skape press mot ytringsrommet for politisk kontroversiell kunst i Norge.

«UNABOMBEREN»: Theodore Kaczynski fotografert i 1996. Den tidligere matematikkprofessoren og anarkisten drepte tre og skadet 23 andre i perioden 1978-1995 i forsøket på å starte en revolusjon. Foto: NTB Scanpix
«UNABOMBEREN»: Theodore Kaczynski fotografert i 1996. Den tidligere matematikkprofessoren og anarkisten drepte tre og skadet 23 andre i perioden 1978-1995 i forsøket på å starte en revolusjon. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Helt konkret dreier det seg om en sak Minerva har skrevet om teaterstykket «Døden kommer ikke med Ljå» av Nina Ossavy. Stykket omhandler «unabomberen» Theodore Kaczynski, som på 90-tallet drepte tre og skadet 29 mennesker.

Han begrunnet handlingene sine som en legitim reaksjon mot truslene fra teknologisamfunnet, som han mente ødela naturen.

I omtalen av stykket spørres det om Kaczynski var den første øko-terroristen, før teksten inviterer til å reflektere over hvorvidt Kaczynskis handlinger kan forstås.

Kan vi forstå ham? Kan vi kjenne igjen et slikt massivt sinne?
Eller er det en sorg, for bak sinne ligger ofte sorg.
Kan det være en form for økosorg som ligger bak hans terror?

Ettersom Kulturrådet har valgt å støtte denne oppsetningen med nesten 300 000 kroner mente Minerva det var interessant å høre med Kulturrådet om «Hvor grensen trekkes mellom kunstnerisk frihet og oppmuntring til kriminelle /ulovlige handlinger i Kulturrådets vurdering av søknader?»

Etter Minervas syn er dette et spørsmål det burde være helt uproblematisk for Kulturrådet å gi et klart og interessant svar på, all den tid rådet forvalter over én milliard kroner med formål om å danne «et nyskapende og mangfoldig kunst- og kulturliv» og å være en «en synlig og åpen aktør i samfunnsdebatten». Dessverre viser Minervas antakelse seg å være helt gal. Framfor å svare på Minervas spørsmål tolker Kulturrådet dette nærmest som et angrep på hele kultursektoren.

Minerva tilskrives rollen som ytringspoliti som ifølge Danielsen betviler lovligheten av selve stykket og «nå leter etter forbrytere i kunst- og kultursektoren» og sier «vi er på ville veier dersom kontroversiell kunst skal møtes med trusler om politi.» Realiteten er at Minerva ikke har framsatt noe eget syn på lovligheten av stykket overhodet, men i stedet stilt et spørsmål om hvordan potensielle oppfordringer til ulovlige handlinger skal vurderes innen kunsten.

Dette er et helt betimelig spørsmål å stille, men Kulturrådet med sine 121 ansatte, milliardbudsjetter og eksistensgrunnlag nedfelt i norsk lov er blitt et skjørt aspeløv som når som helst kan bli blåst overende dersom den minste kritiske innvending skulle oppstå.

Ifølge Kulturrådets direktør føyer nemlig Minervas spørsmål seg inn i en kontekst der angrepene ikke nødvendigvis består av en formell svekkelse av ytringsfriheten, men hvor «det finnes flere måter å plage kunstnere på» og at «når politiske teaterstykker møtes med mistenkeliggjøring og skjulte trusler, blir det stadig mer krevende for utøvende kunstnere å delta i debatten.»

At Kulturrådet er så hårsåre kan kanskje ses som kun en underfundighet. Verre er likevel synet direktøren forfekter på hva politisk kunst er og hvilken rolle den kan og bør fylle i vårt samfunn.

Formålet med å sette opp et skuespill som går langt i å forklare og å legitimere en terrorist er selvsagt også å provosere. I dette ligger det naturligvis også at det avstedkommer reaksjoner som ikke er entydig positive, og at det til og med kan komme kritiske spørsmål.

Debatten om polariserende budskap og ytringer i samfunnet og kulturlivet er en relevant problemstilling for vår tid som også Kulturrådet burde imøtekomme. Det er overraskende at Kulturrådets direktør verken synes å anerkjenne, eller å være lydhør for denne utfordringen. Og i sitt svar nærmest anklagende påpeker rådets direktør at Minerva er et politisk tidsskrift. Dermed gjør hun journalistikk om en prinsipielt viktig debatt om til et spørsmål om politikk og makt hvor hun selv definerer seg inn i en offerrolle.

Dersom Kulturrådet mener at det eneste ytringsklima som norsk politisk kunst og Kulturrådet kan leve med er et der ingen negative reaksjoner på provoserende ytringer kan tolereres, eller prinsipielle spørsmål kan reises, så er dette et langt større problem for den politiske kunsten enn at Minerva har stilt Kulturrådet et spørsmål.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.