MUSIKKELSKER: Haruki Murakami drev i mange år en jazzklubb i Tokyo. Han har et sterkt forhold til musikk og har ofte musikalske referanser i bøkene sine. Foto: Lars Eivind Bones.
MUSIKKELSKER: Haruki Murakami drev i mange år en jazzklubb i Tokyo. Han har et sterkt forhold til musikk og har ofte musikalske referanser i bøkene sine. Foto: Lars Eivind Bones.Vis mer

Haruki Murakami er også fan av Bob Dylan

I morgen feirer han 70 år.

«Vi begynner å bli gamle, alle sammen. Det var iallfall like klart som silregnet.»

Slik avslutter Haruki Murakami et kapittel i sin roman «Hardkokt eventyrland og verdens ende» (1991). Der refererer han til en kassett med «Like a Rolling Stone» som hovedpersonen spiller i bilen og til uttrykket stuck inside of mobile with the Memphis blues again. I likhet med morgendagens 70 års jubilant Bob Dylan, er Murakami (62) en dikter som på kreativt vis fletter populærkultur inn i sine fortellinger. I «Hardkokt eventyrland og verdens ende» blir Dylan referert til i følgende samtale mellom hovedpersonen og en ung jente:

«Si meg, er det ikke Bob Dylan du har på der?»

«Stemmer», sa jeg. Positively Fourth Street.

«Jeg kan si om det er Bob Dylan på et blunk,» sa hun.

«Fordi harmonikken hans er verre enn Stevie Wonder?»

Hun lo igjen. Hyggelig å vite at jeg fortsatt kan få noen til å le.

«Nei, jeg liker virkelig stemmen hans,» sa hun. «Den er som en liten gutt som står i vinduet og ser på regnet.»

Etter alle bindsterke verker som var skrevet om Bob Dylan, hadde jeg ennå til gode å høre en så treffende beskrivelse. Hun rødmet da jeg fortalte henne det.

Ingen enkeltperson innen rocken er blitt omtalt i så mange bøker som Bob Dylan. Selv har han utgitt to, diktboka «Tarantula» (1966) og «Memoarer Del 1» (2004), begge oversatt til norsk. «Sangtekster 1962-2001» ble utgitt på norsk i 2004, med samtlige tekster på engelsk. Dessuten er en rekke av tekstene gjendiktet til norsk i egne bøker, for eksempel «Damer i regn» (1977) ved Jan Erik Vold og «En vei til din dør» (2004) ved Kjell Ivar Sandvik, dessuten Tom Roger Aadlands gjendiktning og innspilling av «Blod på spora» («Blood On The Tracks») fra 2009. Genuint norske Dylan-produkter er også Håvard Rems bok «Bob Dylan» (1999), Petter Myhrs «Bob Dylan - jeg er en annen» (2001), Erling Aadlands «And the Moon is High» og tidsskriftet AGORAs temanummer 1-2, 2007. En spenstig analyse er for øvrig Mike Marqusees «Den onde budbæreren - Bok Dylan og sekstitallet», oversatt til norsk i 2006.

Går man løs på den engelske bokmengden, sprenges alle rammer. Biografier og analyser blir utgitt på løpende bånd. Men én forfatter skiller seg likevel ut. Greil Marcus (65), en av rockens mest avanserte skribenter, har gjort det til en del av sitt livsverk å følge Bob Dylan, som er hyppig referert til allerede i hans skjellsettende «Mystery Train» (1975). I 1997 går han dypt inn i Dylans såkalte «Basements Tapes» i boka «Invisible Republic», og i 2005 kom «Like a Rolling Stone - Bob Dylan at the Crossroads», en hel bok med Dylans kanskje mest kjente låt som utgangspunkt.

Marcus er en særdeles fascinerende analytiker med sitt voldsomme arsenal av kunnskaper og sin forbløffende, idéhistoriske assosiasjonskraft. I forbindelse med Bob Dylans 70 årsjubileum kommer den 481 sider lange «Bob Dylan - Writings 1968-2010», et fossende elveleie av prosa fra all verdens tidsskrifter; anmeldelser, kommentarer, tekstanalyser, bemerkninger, tematiske essays, fra bittesmå notater til svulmende analyser. En bok Dylan-interesserte kan ha liggende på nattbordet - til Dylan blir minst 80.