Hasard langs norskekysten

I VALGKAMPEN

tok få opp seilasen av tankskip som nærmest daglig foregår langs norskekysten. Mangelen på effektivt kystvern kan bli en enorm belastning for kystbefolkningen. Det er fiskeriminister Svein Ludvigsen som er øverste ansvarlig for at vi har en forsvarlig kystberedskap langs norskekysten. Statsråden blir stadig kritisert for tafatthet når det gjelder styrket kystvern. Mye av denne kritikken er åpenbart berettiget. Men Ludvigsen kan til sitt forsvar si at han alt har lovet at to store slepebåter skal være på plass før høststormene setter inn. Det er tegnet kontrakt med 100 fiskefartøy som skal kunne komme til unnsetning om en tankbåt får motorhavari og driver mot undervannsklipper og skjær. Fiskebåtrederne lever åpenbart tett opp til statsråden. I tillegg har han lovet å sette inn utrangerte landgangsfartøy fra Forsvaret som kan kunne transportere lenser og oljevernutstyr til utslippsområder.

Disse elementene kan bli nyttige den dagen en havarist med 100000 tonn olje om bord driver mot Lofoten. Men de er langt fra tilstrekkelige til å forhindre en oljekatastrofe. Da «John R» grunnstøtte og brakk i to 1. Juledag 2000, i maksvær, så vi hvor sårbar kysten er: strender ble tilgriset, fugler døde osv. I sommer stoppet tankskipet «Murmansk» også i godvær 20 km. utafor Honningsvåg. Ingen slepebåt med tilstrekkelig kapasitet var å oppdrive i Nord-Norge. Med rette sommerkulingen i nord kunne vi ha gjort oss en svært så kostbar erfaring som nok hadde fått snakket om OL i Tromsø til å stoppe.

Svein Ludvigsen er langt fra alene om å bære ansvaret for en utilstrekkelig kystforvaltning. En rekke av hans forgjengere og kolleger har enten lagt ned viktige tjenester eller rett og slett spasert rundt som grå mus med sine A4-ark.

FORSVARET

er i dag praktisk talt fraværende på kysten av Nord-Norge: MTB-skavdronen er flyttet fra Tromsø til Bergen. Tre av fire kystvaktfartøy er ute av stand til å operere adekvat. Ingen orlogsfartøy har vist seg i sommer. «KV Svalbard» som har utmerket utstyr og stor slepekraft blir ofte nevnt, men skipet skal dekke et område på størrelse med Middelhavet alene. Vardø Radio er lagt ned, en viktig sambandssentral for kystfarere. Fyrtjenesten som har hindrer mange i å drukne, er under avfolkning. Folk må ut med livet som innsats å få i gang strømaggregat når el-forsyningen svikter f.eks. på Vardø fyr. Datamaskiner er langt fra å stole på, og kan slås ut av både vær, vind og terrorister.

Batteriet av kystpolitikere er rådville, det gjelder f.eks. Aps Karl Eirik Schjøtt Pedersen som har tvinnet tommeltotter og klaget på sin etterfølger. KrF har hatt en enslig svale i skjærvøyordfører Roy Waage, og nordkappkollega Bernt-Aksel Jensen (Ap) som fortjener ros for klar kysttale. Hagens partiakrobater frykter Sametinget mye mer enn oljesøl.

Olje og gass er mer enn lokal og nasjonal politikk. Petroleumsvirksomheten er big business internasjonalt. USA trenger olje mens Russland har meget av den, bl.a. i nordvest. Noen felt er alt i produksjon, i Nenets autonome område. Olje fraktes fra Petsjora-deltaet på shuttel-tankskip til Murmansk hvorfra den omlastes på større tankskip i dag på inntil 110000 tonn. Om seks-sju år regner russerne med å ha en oljeledning klar fram til Murmansk. Da vil 300 000 tonnere kunne laste olje ombord etter å ha sluppet store mengder med ballastvann med fremmede organismer ut i det sårbare arktiske havet. Bellona og Sigmund Kvaløy Setreng har advart mot dette spillet, mens aktørene som suger ut profitten sørger for bagatellisering og stigmatisering av miljøaktivistene. 'Miljøvernaktivistene er dommedagsprofeter' fastslår en 'møkka lei' styreleder Arvid Jensen i Snøhvit Næringsforening (PETROmagasinet 3/2003).

DETTE HANDLER

om virkelig store penger. Oljetransporten er en gullgruve for tankrederne, og langtfra alle er opptatt av sikkerhet. Havariene med f.eks. «Prestige» lærte oss en innviklet lekse om ansvarsforhold og suspekte holdninger til miljøsikkerhet. De russiske kapitalistene er like brutale som vestlige kolleger. Oligarker med høy sigarføring og om nødvendig kalashnikov i skapet deltar i den nye russiske rulett, og fnyser av de som legger miljø-kabal.

Volumet i transporten av olje fra Russland kommer alt som en overraskelse på norske miljø. Eksempel: Transportøkonomisk Institutt hevder i en rapport at transporten vil øke fra 4,5 mill. tonn i 2005 til 35 millioner i 2025. Ved Svanhovd Miljøsenter mener imidlertid Bjørn Frantzen at frakten alt i år vil være 10 mill. tonn. Dersom den planlagte rørledningen blir ferdig til Murmansk, kan vi alt i 2010 ha en utskipning på 150 mill. tonn dette år.

Forsvarets folk er overrasket når de studerer hyppigheten i antall skip som passerer Nordkapp. Fram til 7. august i år var det observert 119 tankere. Standarden på disse fartøy blir antatt å være bra, men ingen er sikker. Kysten av Nord-Norge har bydd oss på eventyrlig vakkert vær i 2003, men nå venter høst- og vinterstormer med mørke, snø, storm og bølger på både 10 og 12 meter. Skipperen på «John R» skyldte i sjøforklaringen på kaldt vatn, det viser hvorden sjøfolk som aldri har seilt i arktiske strøk, representerer hva en med Bush' språk kunne kalle «miljøterrorister». Hvordan kan vi være trygge på at ikke al-Quaida-folk skaffer seg kontrakter ombord? En rapport fra Norske Veritas til Rederiforbundet ville få mange til å stirre med røde øyne på fakta.

PETROLEUMSTRANSPORTEN

fra Russland er alt et problem for landene rundt Svartehavet og Østersjøen. Tyrkiske myndigheter har brukt kraftsalver mot økt trafikk. En frykter særlig nye kollisjoner i Bosporus, slike kan sette deler av Istanbul i brann. Sist vinter brøt det nærmest ut vinterkrig mellom finske kystvaktrepresentanter og russiske myndigheter i samband med oljetransporten fra terminalen Primorsk på Karelske nesset. Skipene seiler i isfarvann med mye tåke og tett trafikk. Beboere langs den finske skjærgården skjelver i buksene når de ser søkklastede «likkister» passere med tungolje. I finsk presse har enkelte talt for at russerne må finne en annerledes transportveg. Via Murmansk eller gjennom rør?

Kostnadene ved denne hasard har åpenbart ikke gått opp for norske politikere. Etter at «Exxon Valdez» havarerte i Prins William-sundet i 1989 er 38000 m. tonn olje sluppet ut. Kostnaden er så langt 2,1 mrd. USD eller 15 mrd. kroner. Etter at «Prestige» gikk ned utafor Galicie i november fjor, har 64 m. tonn olje lekket ut og mer er på vei. Kostnaden så langt, 2,8 mrd. USD eller 20 mrd. kroner. (Kilde: TIME 8/9- 2003)

Våre politikere, men også journalister, deltar i et vågestykke som ikke ser hva et havari med en 100000-tonner kan få å si i nord. Værforholdene her er langt tøffere enn i andre strøk der vi har hatt ulykker. Det oljevernutstyret som ligger f.eks. i Finnmark, er langt fra brukbart når frost og kuling setter inn. Når Ludvigsen forsøker å berolige oss med slepebåter som i framtida vil være på plass, forteller det hvilke sjanser departementet er villig til å ta. De fiskefartøy som skal taue på en 100000-tonner i drift, vil være like effektive som de lakrisbåtrene du kan kjøpe på kiosken. Folk som har seilt Barentshavet vinterstid, rister på hodet over hva vi nå er vitne til, den rene hasard.