BESETTENDE: Den danske forfatteren Yahya Hassan leser så ordene presser seg inn i øregangene. Det er meget fascinerende. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
BESETTENDE: Den danske forfatteren Yahya Hassan leser så ordene presser seg inn i øregangene. Det er meget fascinerende. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Hassans monotone klang borer seg inn i hjernen

Dikt, quiz og debatt på Norsk Litteraturfestival.

Meninger

Dagens boksider handler om den altoverskyggende begivenheten i Bok-Norge denne uka, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Torsdag kveld ble forfatterne feiret med en makeløs festaften; først en strålende samtale mellom Linn Ullmann og den engelske forfatteren Julian Barnes, som Dagbladet intervjuet tidligere i uka.

Og avslutning med Kjell Askildsen, presentert av Ullmann som «vår store», intet mindre, en forfatter med evnen til «å få tausheten selv til å tale mellom ordene,» som hun siterte den danske forfatteren Jens Christian Grøndahl.

Mellom disse to mestrene i moderne prosa, kom den unge, danske poeten Yahya Hassan inn på scenen, presentert som det mest eksplosive talent i dansk poesi siden den legendariske Michael Strunge (1958—1986). Hassan er bare 19 år, beskriver seg selv som «statsløs palestiner». Han kommer med faste skritt inn på scenen, iført grå dress med press, blomstret, lysbrun skjorte og blankpussede, spisse sko. Han stiller seg foran mikrofonen og leser.

Hassan framfører diktene med en monoton, særegen klang, som om de kom fra toppen av en moské, eller som om han oppdager språket der og da. Stemmen klinger som gjennom en ropert, den borer seg inn i hjernen med setninger som glir over i hverandre i en eneste, smertefull, messende tekstmasse. Ingen kommentarer, det ene diktet følger det andre i samme klang. Meget fascinerende. «Se nå her hva Satan har etterlatt, en evig flamme fra sitt helvete,» lyder hans siste ord. Før han forsvinner, like resolutt som han kom inn.

Mens de frammøtte på Maihaugen nøt verdensstjernene, ble en annen internasjonal storhet feiret i Kirkegata 51. Der hadde geriljabokhandleren Christian Kjelstrup dukket opp med en filial av sin «Uroens bokhandel», som samlet folket i Thereses gate for noen uker siden, med et stort, avsluttende arrangement på Bislet. Denne bokhandelen selger bare ei bok, den er til gjengjeld verdens beste; Fernando Pessoas «Uroens bok». I går møtte 50 mennesker opp til servering av portvin, med underholdning av Vigdis Hjorth og Øystein Vidnes.

Dag Solstad har sådd vind og høstet en laber bris. Ingunn Økland, som i Aftenposten har protestert på sin dannede måte mot å bli kalt vellystig og ondskapsfull i sin anmeldelse av Solstads nye bok, dukket opp og hørte Solstad og Espen Søbye ta kverken på fortellingen som prosjekt i en samtale med Ivo de Figueiredo.

I neste utgave av avisa uttalte Jan Kjærstad: «Akkurat i tilfellet Dag Solstad klarer jeg ikke å mobilisere det helt store engasjementet. Det ser unektelig litt puslete ut at Norges mest forkjælede forfatter, som knapt har møtt motstand i hele sin karriere, står og svinger pisken over enkelte kritikere.»

Solstad er ellers en ivrig Quiz-deltaker, men hans lag «16.07.41», ble torsdag kveld slått. Min beskjedenhet forbyr meg nesten å opplyse om at laget besto av Nora Campbell, Knut Gørvell, Espen Haavardsholm, Tom Stalsberg og undertegnede. Laget var for anledningen døpt «Det uoppløselige epileptiske element hos heltene i Telemark 1940-1945».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook