EN FJERDEDEL AV KREFTTILFELLENE: Norsk Urologisk forening er ikke rådspurt. Det urologiske kreftområdet består av kreft i nyre, blære, prostata, testikkel og penis, og utgjør ifølge Kreftregisteret en firedel av all ny oppstått kreft», skriver kronikkforfatteren. På bildet er Per Inge Bjørlos skulptur i avgangshallen på Gardermoen. Foto: Rune Petter Ness/NTB Pluss/Scanpix
EN FJERDEDEL AV KREFTTILFELLENE: Norsk Urologisk forening er ikke rådspurt. Det urologiske kreftområdet består av kreft i nyre, blære, prostata, testikkel og penis, og utgjør ifølge Kreftregisteret en firedel av all ny oppstått kreft», skriver kronikkforfatteren. På bildet er Per Inge Bjørlos skulptur i avgangshallen på Gardermoen. Foto: Rune Petter Ness/NTB Pluss/ScanpixVis mer

Hastverk i kreftbehandlingen

20-dagersregelen er dårlig faglig fundert og sprer unødig frykt.

Alle er i enige i at raskere utredning og ditto oppstart av kreftbehandling er en god sak. Spørsmålet blir da hvordan regjeringen har klart å komme så skjevt ut på hoppkanten ved innføringen av 20-dagersnormen?

Etter min mening er hovedårsaken at forarbeidet til 20-dagersnormen er for dårlig. Jeg vet ikke hvem regjeringen har brukt som rådgivere, men de har åpenbart ikke hatt god nok kompetanse på norsk kreftbehandling. Helsedepartementet avholdt i november en konferanse om forløpstid i kreftbehandlingen. Målet var å påvise og diskutere flaskehalser for rask og effektiv kreftbehandling. Man kan jo undres over at man ikke avklarte slike ting før man innførte en ny stor reform.

Manglende forarbeid illustreres ved at Norsk Urologisk Forening, som er den medisinskfaglige foreningen for leger som utreder og behandler pasienter med kirurgiske sykdommer (herunder kreft) i urinveiene og mannlige kjønnsorganer, overhodet ikke er rådspurt. Det urologiske kreftområdet består av kreft i nyre, blære, prostata, testikkel og penis, og utgjør ifølge Kreftregisteret en firedel av all ny oppstått kreft. Av 27.520 nye krefttilfeller i 2009, var 6.743 urologisk kreft.

Flere av siste ukers medieoppslag relatert til 20-dagersnormen har omhandlet urologiske kreftpasienter. Dette er et uttrykk for store og kjente kapasitetsproblemer innen vårt fag. Jeg vil derfor belyse noen av de utfordringer norsk urologisk kreftbehandling står ovenfor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det finnes bare rundt 120-130 yrkesaktive norske urologer i dag. I motsetning til flere andre kirurgiske spesialiteter som har komplementære medisinske spesialiteter som utreder kreftpasienten for seg, tar urologene all utredning selv. I tillegg til å behandle.

Mange av kollegene som «trekker lasset» i dag, er rundt 60 år gamle, hvilket medfører at i løpet av de neste ti årene vil spesialistmangelen bare øke. Svært mange mindre sykehus sliter i dag med å rekruttere nye spesialister, og fungerer delvis ved bruk av utenlandske vikarer.

Dette betyr at mer og mer av den urologiske kreftbehandlingen sentraliseres, uten at dette er planlagt for. Operasjonskapasiteten blir altfor liten og ventetida desto lenger. I tillegg blir tilbudet til pasienter uten kreft dramatisk redusert. Pasienter med svært livskvalitetssenkende sykdommer, som nyrestein, urininkontinens og innlagte kateter (rør) i urinveiene, går allerede nå altfor lenge før de kan tilbys adekvat behandling.

Rekrutteringssvikten har vår forening påpekt gjennom flere år. I 2008 søkte vi om at urologi skulle bli en hovedspesialitet. En slik ordning, som er det vanlige rundt om i verden, ville kortet ned utdannelsestiden betydelig. Tommelen ble vendt ned, under henvisning til at det uten urologene ikke ville være nok kirurger til å opprettholde kirurgisk vaktkompetanse på mindre sykehus.

Tankegangen om at man skal bruke spesialister i urologi til å operere mage-tarm sykdommer (særlig om natta), er absurd fra et kvalitetsmessig synspunkt. Resultatet er heller ikke overraskende, nemlig at når det nå skal gjennomføres et kvalitetsløft med 20-dagersnormen, finnes det ikke nok urologiske spesialister til å gjennomføre den.

Av nyutdannete leger er 70 prosent kvinner. Kirurgiske fag har lenge hatt rekrutteringsproblemer. Vårt fag har i tillegg det problem at prostatasykdommer ikke står øverst på de nyutdannede kvinnelige legenes ønskeliste for videre spesialisering. Skal man unngå at spesialistmangelen blir prekær, må det snart tas grep for å bedre situasjonen.

FOR MYE: «Hovedproblemet ved prostatakreft i dag er ikke underbehandling, men overbehandling, skriver Christian Beisland som er avdelingssjef og overlege, Avdeling for Urologi, Haukeland universitetssykehus.
FOR MYE: «Hovedproblemet ved prostatakreft i dag er ikke underbehandling, men overbehandling, skriver Christian Beisland som er avdelingssjef og overlege, Avdeling for Urologi, Haukeland universitetssykehus. Vis mer

20-dagersregelen er faglig sett dårlig fundert når det gjelder de urologiske kreftformene, især gjelder dette prostatakreft som har en utviklingstid på 10-20 år før den blir mulig å erkjenne ved vanlige undersøkelser.

Hovedproblemet ved prostatakreft i dag er ikke underbehandling, men overbehandling. Å påvise prostatakreft hos en pasient er vanligvis ganske enkelt. Å velge behandlingsmodalitet er derimot en utfordring både for urolog, pasient og pårørende.

Siden prostatakreft i de fleste tilfeller utvikler seg langsomt, er et av hovedproblemene at overlevelsesgevinsten ved behandling ikke blir synlig før etter 10-15 år. For pasientgrupper med en kortere forventet levetid enn dette, vil vanligvis ikke større operasjoner eller strålebehandling gi øket samlet overlevelse.

Her er vi ved kjernen av problemet. Vi vet en god del om behandlingsnytte på gruppenivå, men mangler dessverre gode nok metoder til å plukke ut hvem som har «hissige» kreftformer på individnivå. Ingen (verken lege, pasient eller pårørende) vil ta sjansen på at nettopp han (pasienten) ikke har en hissig svulst som ikke trenger behandling.

Dette har gitt en betydelig økning i operasjoner for prostatakreft de siste fem-ti åra. Dette er en internasjonal trend, og foreløpig er effekten på dødelighet av sykdommen beskjeden. Vi må vente ytterligere en del år for å evaluere nytteverdien.

Det vi imidlertid allerede ser tydelig, er alle bivirkningene av operasjonene og strålebehandlingene. Særlig hyppig er impotens og urinlekkasje. Antallet som trenger innsettelse av kunstig lukkemuskel på grunn av gjennomgått prostatakreftoperasjon har økt betydelig de siste åra.

At man skal presse all utredning, og vanskelige bestemmelser om behandlingsvalg denne sykdommen inn på 20 dager, er etter min mening galt. I Danmark er fristen for behandling sju-åtte uker (ikke 48 timer). Det må gis tid til å tenke over de valg som skal tas. Nye studier viser dessuten at utsettelse av operasjonen med tre måneder ikke har betydning for sykdommens lokale utvikling.

Pasienter som trenger rask behandling skal selvfølgelig få dette, men de fleste haster ikke. At myndighetene på dårlig grunnlag sprer kreftfrykt er ikke bra. Ytterligere fokus på hastverk i behandling vil sannsynligvis lede til at enda flere vil opereres eller strålebehandles unødvendig.

Min konklusjon blir at skal regjeringen ha mulighet til å lykkes med sin kreftsatsing, må de ta tak i de utfordringer som virkelig vil ha betydning for kvaliteten på kreftbehandlingen. De må sørge for nok spesialister til å utrede og behandle pasientene, og som kan veilede pasientene til å velge den rette behandling for sin sykdom. Den må også bidra til å styrke de større avdelingene, slik at behandlingen av sykdommene optimaliseres og tilpasses den enkelte pasient og det økende antallet pasienter som kommer med eldrebølgen.

Dersom fokus endres til riktig og veloverveid behandling (men fortsatt uten unødig venting), og ikke bare på et ubegrunnet antall dager, så kan regjeringen kanskje fortsatt få til et godt hopp som avsluttes med et vakkert telemarksnedslag, og som ikke ender i knall og fall i nederst i bakken.