Hat, forakt og dødsstraff

Saklig og nøkternt om dødsstraff.

BOK: Det er ikke akkurat mangel på litteratur om landssvikoppgjøret, men mangel på etisk, politisk og historisk distansert drøfting er en mangelvare.

Og det er ventelig denne mangel dette forskningsrådsfinansierte prosjektet tar sikte på å rette opp. Justisdepartementet og Fritt Ord har også bidratt.

Dommen til døden

Allerede bibliografien i Justisdepartementets innstilling «Om landssvikoppgjøret» fra 1962 ble lang som et vondt år, selv om den bare tok med prinsipielle bøker og artikler. Og det er vonde år det er snakk om, først for ofrene og deretter for gjerningsmennene og -kvinnene.

Skjønt kanskje var det vondt hele tida for alle sammen. Det var ikke så festlig å være angiver og torturist, det var heller ikke morsomt å bli plukket ut til eksekusjonspelotongen, bare ordet! Det blir da også hevdet at ingen dødsdømt kvinne ble skutt, og at det ganske fort ble vanlig å benåde alle dødsdømte, fordi ingen var villige til å gjøre jobben.

Lars-Erik Vaale, som har skrevet om bruken av dødsstraff under landssvikoppgjøret, kunne kanskje ha gjort et poeng ut av dette. Han dokumenterer ellers grundig at de intellektuelle til å begynne med var passive, Johan Scharffenberg og Harald Ofstad var unntakene.

Henrettelser

Framstillingen til Vaale er tradisjonelt historisk, han følger sitt tema fra dødsstraffens avskaffelse i 1902, til den ble gjeninnført i 1941 og til den ble avskaffet igjen i 1950. Han går inn i noen enkeltsaker, men bringer også sammenfattende statistikk, som blant annet viser at av de 37 fullbyrdete dødsdommene gjaldt 25 landsforrædere (nordmenn), mens 12 gjaldt krigsforbrytere (tyskere).

Den saklige, nøkterne og leseverdige boka kunne ha vært utvidet på et par punkter. Vaale kunne ha sammenliknet de fullbyrdede dødsdommene med hjemmefrontens likvidasjoner under krigen? Det virker også som de fleste nordmenn som ble henrettet etter krigen, var torturister og angivere.

At disse i en krigssituasjon var farlige, kan det herske liten tvil om, men etter krigen var de harmløse. Var dødsdommene og henrettelsene en fortsettelse av likvidasjonene, og en legitimering av dem på etterskudd?

Det ville vært interessant om Vaale hadde koplet dette sammen med det han skriver om arbeidet til høyesterettsdommer Erik Solem og høyesterettsjustitiarius Paal Berg - som satt i hjemmefrontens juridiske utvalg under krigen.

Forhåpentligvis er dette noe han vil komme tilbake til. Vaale har offentliggjort navnene på alle dødsdømte. Ingen har kritisert ham for det, men langt viktigere enn navneidentitet er de dømtes sosiale stilling. Det ville vært interessant å vite om enkelte sosiale sjikt var over- eller underrepresentert blant dem som var dømt til døden.

Mens Vaales bok er tradisjonell, er opplegget for nestoren Elsters bidrag en syntese av historisk framstilling og filosofisk analyse. Den er ifølge forordet basert på en seminarrekke ved Columbia University i New York fra 1999 som tok for seg 36 overgangsoppgjør. Teksten bærer unektelig preg av det, hvordan er så boka?

Bredde og dybde

Elsters tema er en undersøkelse av overgangen til demokrati. Det er fire hovedgrupper av land som er med: landene Hitler-Tyskland hadde okkupert under den annen verdenskrig, de østeuropeiske landene da Sovjetunionen gikk i oppløsning, Hellas, Spania og Portugal på 1970-tallet. Den fjerde gruppa er land i Latin-Amerika og Afrika som har kvittet seg med diktaturet. I tillegg kommer Athen f.Kr i 411 og 403 og Frankrike i 1814 og 1815.

Gjennomgangen av hvordan overgangene skjedde i disse landene er kort og summarisk, det er vanskelig å henge med når Elster springer fra det ene til det andre.

Boka har et teoretisk plan, men den er også en litteraturstudie, og det skal godt gjøres å finne relevant litteratur som er utelatt. Begge mine favoritter Jeffrey Herf («Divided Memory» om behandlingen av nazifortida i det gamle Øst- og Vest-Tyskland) og Peter Novick («Holocaust and Collective Memory», en fantastisk studie om hvordan og hvorfor minnet om holocaust har endret seg i USA) er med. Elster trekker store veksler på den siste, men metodisk står de to forfatterne langt fra hverandre.

Resultater

Man kan imidlertid ikke annet enn beundre den oppfinnsomhet Jon Elster legger for dagen når han skiller mellom fem følelser som har med gjengjeldelse å gjøre: sinne, kartesiansk forargelse, hat, forakt og aristotelisk forargelse. Personer Elster kaller «kronisk onde» (hva er det? fins sånne mennesker?) møter vi med hat, og de «kronisk svake» med forakt, osv. Ja vel, herr professor.

Det beste i Elsters bok er underkapitlet om unnskyldninger.

Men hva er resultatene av det internasjonale perspektivet, av kombinasjon av empiriske kunnskaper, oversikt over forskningslitteraturen og all den kløkt som oppvises i kapittelet om preferansedannelse? Med skam å melde: Jeg vet ikke! Det hevdes riktignok at det danske rettsoppgjøret var det mest lemfeldige, det belgiske det strengeste mens det norske lå midt imellom. Men hvor god indikasjon er tall for andel av befolkningen som ble straffet på at oppgjørene generelt sett var strenge? Kanskje var oppgjørene i alle de tre landene både strenge og milde?

Boka inneholder mye unødvendig prat, for eksempel: «Når det gjelder straff, er dødsstraff verre enn fengsel og fengsel verre enn en moderat bot.» Hovedproblemet er imidlertid teorien, skillet mellom de fem følelsene. Den kan også betraktes som nerdete scientisme - når beundringen for evnen til å lage distinksjoner har lagt seg.

Opphavsmannen er da heller ikke i stand til å bruke dem analytisk på den massive historiske empirien. Dermed uteblir også den annonserte filosofiske drøftingen av de historiske situasjonene. Nei, når Minervas ugle en sjelden gang tar en sving bortom den hjemlige ravnekrok, kunne den hatt mer i nebbet.