BOK: Det er ikke akkurat mangel på litteratur om landssvikoppgjøret, men mangel på etisk, politisk og historisk distansert drøfting er en mangelvare.

Og det er ventelig denne mangel dette forskningsrådsfinansierte prosjektet tar sikte på å rette opp. Justisdepartementet og Fritt Ord har også bidratt.

Dommen til døden

Allerede bibliografien i Justisdepartementets innstilling «Om landssvikoppgjøret» fra 1962 ble lang som et vondt år, selv om den bare tok med prinsipielle bøker og artikler. Og det er vonde år det er snakk om, først for ofrene og deretter for gjerningsmennene og -kvinnene.

Skjønt kanskje var det vondt hele tida for alle sammen. Det var ikke så festlig å være angiver og torturist, det var heller ikke morsomt å bli plukket ut til eksekusjonspelotongen, bare ordet! Det blir da også hevdet at ingen dødsdømt kvinne ble skutt, og at det ganske fort ble vanlig å benåde alle dødsdømte, fordi ingen var villige til å gjøre jobben.

Lars-Erik Vaale, som har skrevet om bruken av dødsstraff under landssvikoppgjøret, kunne kanskje ha gjort et poeng ut av dette. Han dokumenterer ellers grundig at de intellektuelle til å begynne med var passive, Johan Scharffenberg og Harald Ofstad var unntakene.