Hatefullt nidskrift

Slagkraftig nidskrift mot turbokapitalismen.

BOK: Stig Sæterbakkens 90-tallsromaner er nådeløse, til dels avskyvekkende i sin utlevering av ekteskapelig og annen menneskelig misere.

Årets roman er et hatefullt nidskrift mot turbokapitalismen og alt dens vesen, noe av det mest kapitalkritiske som er levert av en norsk forfatter på flere år.

Målt estetisk er romanen ikke i ett og alt vellykket, til det er den litt for manisk og repeterende. Men den har en temperatur og en slagkraft som langt på vei oppveier det man måtte oppleve som svakheter.

Henger ut navngitte

Boka inneholder en rekke sterke utsagn om navngitte toppfigurer i den norske forretningsverden. Om Heyerdahl, Sveaas, Korsvold med flere heter det at de er som såpestykker når det kommer til lover og regler, og at de har omtrent like stor respekt for den norske skattelovgivningen som vi andre har for svenskekongen. Videre heter det at de setter likhetstegn mellom regnskapsførsel og fri diktning, og at de betrakter skatteunndragelser som et spørsmål om ære.

Nå skal ikke disse utsagnene nødvendigvis tas for god fisk. Det er ikke forfatteren som framsetter dem, men hans hovedperson, den fallerte småkjøpmannen Konrad Ofting.

Romanen er formet som en eneste lang monolog fra hans side, en forsvarstale som han framfører i retten etter å ha blitt stevnet for skatteunndragelser og andre økonomiske misligheter samt brannstiftelse i forbindelse med at han har gått konkurs.

Denne monologen er sterkt subjektiv, farget som den er av Oftings personlige tragedie. Men teksten utleverer ikke Ofting, den gir ham i en viss forstand rett, selv om han på ingen måte framstår som en sympatisk figur.

Han er et tenkt eksempel, en illustrasjon på en utvikling. Når Ofting roper ut at han er mot alt som er moderne, står det ikke nødvendigvis for forfatterens egen regning. Like fullt er det en konsekvens av den systemkritikken teksten som helhet målbærer.

«Kapital» er en roman skrevet i filosofen Thomas Hobbes' ånd. Den skildrer den herskende orden ut fra sosialdarwinistiske premisser. Den handler om the survival of the fittest, eller rettere om de som bukker under i denne vår kapitalistiske ulvetid. Det er ei bok om den lille kjøpmann og hans nederlagsdømte kamp for å overleve i den storkapitalistiske jungelen. En av Oftings kapitalsynder går ut på at han har forpliktet seg overfor sine kunder mer enn overfor sine kreditorer, og når kundene blir færre og færre, må det gå som det går. På markedet straffer det seg å være liten.

Fallitt

Romanens enetale er en fallitterklæring i dobbelt forstand. I en helt annen tid skrev en annen forfatter et skuespill om en fallitt.

Han trodde at de gode gjerninger kunne redde verden, og han konstruerte en forsonende slutt på sitt drama. I «Kapital» står ikke hovedpersonen til å redde. Han har spilt fallitt også på det menneskelige plan. Han er ingen tragisk helt, han er et offer på storkapitalens alter, og han går inn i offerrollen som et sykt dyr; snerrende, ikke bare mot kapitalen, men mot livet i sin alminnelighet.

Ofting kaller seg selv en melankoliker, men han er mer enn som så. Han er en mørk misantrop, en mann som ser fram mot utslettelsen, mot det store intet. Her kjenner vi igjen Sæterbakken fra 90-tallsromanene. Han dukker på nytt ned i den mørke undergrunnen, og her gjør han rent bord. Han beskriver et menneske som krummer seg om sin egen håpløshet og dyrker sin egen smerte og sorg som om det er alt verden har å tilby.

Grinebiter

Om det så er samlivsproblematikken, berører han også den på nytt. Ofting er enkemann, og han omtaler sin avdøde kone med en blanding av irritasjon og motvillig respekt, ispedd en passe dosis av misogyne utsagn. Slik og på alle andre måter framstår han som en gammel grinebiter som på sett og vis føler seg vel i den fellen han er blitt fanget i. Fellen er det logiske endemålet for en utvikling der kampen for tilværelsen, både på det økonomiske og det eksistensielle området, bestemmer alt og alle.

Sæterbakken skildrer en verden der valget står mellom å bedra eller bli bedratt, snyte eller bli snytt, sparke eller få sparken.

Det gjør han med mange harske fyndord og slag over og under beltestedet. «Kapital» er ikke skrevet for nattbordet, den er ingen knallroman, men kanskje er det nettopp denne typen bøker vi trenger flere av i dag?

BOK: Stig Sæterbakkens 90-tallsromaner er nådeløse, til dels avskyvekkende i sin utlevering av ekteskapelig og annen menneskelig misere.

Årets roman er et hatefullt nidskrift mot turbokapitalismen og alt dens vesen, noe av det mest kapitalkritiske som er levert av en norsk forfatter på flere år.

Målt estetisk er romanen ikke i ett og alt vellykket, til det er den litt for manisk og repeterende. Men den har en temperatur og en slagkraft som langt på vei oppveier det man måtte oppleve som svakheter.

Henger ut navngitte

Boka inneholder en rekke sterke utsagn om navngitte toppfigurer i den norske forretningsverden. Om Heyerdahl, Sveaas, Korsvold med flere heter det at de er som såpestykker når det kommer til lover og regler, og at de har omtrent like stor respekt for den norske skattelovgivningen som vi andre har for svenskekongen. Videre heter det at de setter likhetstegn mellom regnskapsførsel og fri diktning, og at de betrakter skatteunndragelser som et spørsmål om ære.

Nå skal ikke disse utsagnene nødvendigvis tas for god fisk. Det er ikke forfatteren som framsetter dem, men hans hovedperson, den fallerte småkjøpmannen Konrad Ofting.

Romanen er formet som en eneste lang monolog fra hans side, en forsvarstale som han framfører i retten etter å ha blitt stevnet for skatteunndragelser og andre økonomiske misligheter samt brannstiftelse i forbindelse med at han har gått konkurs.

Denne monologen er sterkt subjektiv, farget som den er av Oftings personlige tragedie. Men teksten utleverer ikke Ofting, den gir ham i en viss forstand rett, selv om han på ingen måte framstår som en sympatisk figur.

Han er et tenkt eksempel, en illustrasjon på en utvikling. Når Ofting roper ut at han er mot alt som er moderne, står det ikke nødvendigvis for forfatterens egen regning. Like fullt er det en konsekvens av den systemkritikken teksten som helhet målbærer.

«Kapital» er en roman skrevet i filosofen Thomas Hobbes' ånd. Den skildrer den herskende orden ut fra sosialdarwinistiske premisser. Den handler om the survival of the fittest, eller rettere om de som bukker under i denne vår kapitalistiske ulvetid. Det er ei bok om den lille kjøpmann og hans nederlagsdømte kamp for å overleve i den storkapitalistiske jungelen. En av Oftings kapitalsynder går ut på at han har forpliktet seg overfor sine kunder mer enn overfor sine kreditorer, og når kundene blir færre og færre, må det gå som det går. På markedet straffer det seg å være liten.

Fallitt

Romanens enetale er en fallitterklæring i dobbelt forstand. I en helt annen tid skrev en annen forfatter et skuespill om en fallitt.

Han trodde at de gode gjerninger kunne redde verden, og han konstruerte en forsonende slutt på sitt drama. I «Kapital» står ikke hovedpersonen til å redde. Han har spilt fallitt også på det menneskelige plan. Han er ingen tragisk helt, han er et offer på storkapitalens alter, og han går inn i offerrollen som et sykt dyr; snerrende, ikke bare mot kapitalen, men mot livet i sin alminnelighet.

Ofting kaller seg selv en melankoliker, men han er mer enn som så. Han er en mørk misantrop, en mann som ser fram mot utslettelsen, mot det store intet. Her kjenner vi igjen Sæterbakken fra 90-tallsromanene. Han dukker på nytt ned i den mørke undergrunnen, og her gjør han rent bord. Han beskriver et menneske som krummer seg om sin egen håpløshet og dyrker sin egen smerte og sorg som om det er alt verden har å tilby.

Grinebiter

Om det så er samlivsproblematikken, berører han også den på nytt. Ofting er enkemann, og han omtaler sin avdøde kone med en blanding av irritasjon og motvillig respekt, ispedd en passe dosis av misogyne utsagn. Slik og på alle andre måter framstår han som en gammel grinebiter som på sett og vis føler seg vel i den fellen han er blitt fanget i. Fellen er det logiske endemålet for en utvikling der kampen for tilværelsen, både på det økonomiske og det eksistensielle området, bestemmer alt og alle.

Sæterbakken skildrer en verden der valget står mellom å bedra eller bli bedratt, snyte eller bli snytt, sparke eller få sparken.

Det gjør han med mange harske fyndord og slag over og under beltestedet. «Kapital» er ikke skrevet for nattbordet, den er ingen knallroman, men kanskje er det nettopp denne typen bøker vi trenger flere av i dag?

KJENTE AKTØRER: I «Kapital» skriver Stig Sæterbakken om kjente figurer i norsk forretningsverden.