Hatet mot Hillary

Hillary Clinton er i ferd med å vinne. Så hvorfor sier alle at velgerne ikke liker henne, spør Marie Simonsen.

Kommentar

Hvis du leser forhåndsomtalen av dagens avgjørende nominasjonsvalg i New York, skulle du trodd Bernie Sanders var på vei til en ny overraskende seier. Den 74 år gamle senatoren fra Vermont har blitt mottatt som en rockestjerne og samlet rekordstore mengder til sine valgmøter, melder også norske medier.

Alle målinger tyder likevel på at Bernie ikke har en sjanse mot Hillary Clinton. I siste måling for NBC og Wall Street Journal i helgen ledet Hillary med 17 prosentpoeng, og hun har økt forspranget samtidig som Bernie angivelig har tatt New York med storm.

Målinger har bommet før på fenomenet Bernie Sanders, det må sies, men dette er som forventet. Hillary Clinton er faktisk svært populær i staten hun representerte i Senatet i 12 år og hvor hun fortsatt bor og har sitt hovedkvarter. Et nederlag her ville vært sjokkerende og ødeleggende.

Jeg skriver faktisk, fordi historien om Hillary Clinton er at hun er upopulær, ukarismatisk og upålitelig. Til tross for det leder hun klart i nominasjonsprosessen og har sanket flest stemmer av alle kandidater. Hvordan kan det ha seg?

Hatet mot Hillary er et gammelt fenomen. I snart 30 år har republikanerne hamret løs på både henne og Bill, som om de var satans håndlangere. Nå ser hatet ut til å ha smittet over på Bernie-leiren, hvor flere kjente støttespillere sår tvil om Bernie-supportere en gang vil stemme på Hillary når hun blir demokratenes presidentkandidat. Skuespilleren Susan Sarandon fikk riktignok hard kritikk da hun sa hun heller ville stemme på Trump, men det er ingen tvil om at ABH-bevegelsen - anybody but Hillary - er utbredt både til høyre og venstre.

Det er ikke rart mediene lar seg rive med av fenomenet Sanders, slik de i sin tid falt pladask for Barack Obama. Han representerer noe helt annerledes i amerikansk politikk. Hillary er gammelt nytt. Mer av det samme. Han er en karismatisk folketaler; hun innrømmer selv at publikumsfrieri ikke er hennes styrke.

Hillarys kandidatur har dessuten noe kalkulert og uunngåelig over seg; som om det nå er hennes tur. Velgere liker ikke å bli tatt for gitt.

Men alle disse forklaringene er overfladiske. Selv om amerikanske valgkamper kan fremstå som et sirkus og rene popularitetskonkurranser, ikke minst takket være Trump denne gangen, handler de til syvende og sist om politikk og realiteter.

Hvis man ser på hva kandidatene faktisk står for og hva slags erfaring og kompetanse de har, er det mindre overraskende at så mange progressive velgere støtter Hillary.

Siden Hillary Clinton har vært i toppolitikken så lenge, er det ikke vanskelig å ettergå hennes meritter. En påstand er for eksempel at Bernie Sanders er langt mer progressiv og til venstre for Hillary. Stemmegivningen i Senatet viser at det er en sannhet med store modifikasjoner på sentrale områder som helseomsorg, kriminalreform, våpenkontroll, minoritetspolitikk, klima og innvandring, ja, også når det gjelder finanslovgivning.

På flere av disse områdene har hun vært mer progressiv enn Sanders og langt mer progressiv enn Bill, som hun stadig må svare for. Hennes overlegne oppslutning blant svarte og latinos er et resultat av langvarig arbeid for deres interesser. Slik skapes lojalitet.

I en så lang karriere på toppnivå er det naturligvis også feilgrep. En av de største, som bidro sterkt til at hun tapte valget i 2008, var at hun støttet Irak-krigen. Det innrømmer hun i dag at var feil. Det er likevel ingen tvil om at Hillary Clinton er mer tilbøyelig til å føre en offensiv utenrikspolitikk enn både Sanders og Trump, i den grad noen av dem har en utenrikspolitikk.

Normalt burde hennes gullkantete CV vært en fordel i et felt av kandidater uten toppolitisk erfaring. New York Times støtter henne og har kalt henne den mest kompetente kandidaten på mange tiår. Men erfaring blir tvert om holdt mot henne. Hun er en innsider, en del av systemet, som velgere både til høyre og venstre opponerer mot ved å flokke seg om Trump og Sanders.

Et synlig bevis er at hun er mer pragmatisk. Hun har vært ute mang en vinternatt i Washington og vet at kompromisser er en nødvendig vei til målet.

Hillary Clinton er kanskje ikke kandidaten som får hjerter til å banke eller velgere til å banke folk opp. Selv ikke det at hun kan bli USAs første kvinnelige president, ser ut til å mobilisere velgere i den grad Obamas historiske kandidatur gjorde. Heller tvert imot.

Men i liberale New York kjenner de Hillary godt og heier på henne. Så får resten av verden mene hva de vil.

PS Siste døgns meningsmålinger viser at Bernie Sanders igjen tar innpå Hillary Clinton, men hun har fortsatt et solid forsprang. Hillary prøver likevel å nedtone forventningene, ifølge New York Post idag. Hun bør vinne med klar margin for å stoppe Bernie Sanders' fremgang.