Det slår aldri feil. Hver gang vi skriver om Jens Stoltenberg, syder kommentarfeltet av raseri. Da det tidligere i uka ble kjent at Stoltenberg er en het kandidat til toppjobben i NATO, kokte det over for enkelte.
Jensemann, som han gjerne kalles blant uvenner, har ingen høy stjerne i kommentarfeltets ytterste mørke, men som hatobjekt er han på høyde med feminister og muslimer. For de fleste er det overraskende. Uavhengig av partitilhørighet, er Stoltenberg en svært populær mann, viser alle målinger. I et politisk landskap hvor man av og til må bruke spett for å skille blokkene, er han i sentrum.
Og likevel går deler av kommentarfeltene i svart når Stoltenberg er tema. Han fremkaller et sinne ingen andre norske politikere er til del, selv ikke på de ytterste fløyene. Det kan på sitt mest grisete minne om Palme-hatet. Med 22. juli som bakteppe er det grunn til å ta det på alvor, selv om mange mener det bør ties i hjel som et marginalt og vulgært fenomen.
Hatet mot sosialdemokratiet, innvandring og feminisme er nettets trehodete troll, som verken oppsto eller endte med terroristen.
Det skal sies at den politiske analysen ikke akkurat er sylskarp når Stoltenberg stemples som kommunist og kulturmarxist, men til gjengjeld er konspirasjonsteoriene mange. Han var som kjent KGB-agent, er bare en av flere usannheter som resirkuleres. Han er selvfølgelig Bilderberger, muslimelsker og muligens jøde. Dessuten har han venner både her og der som styrer Norge i det skjulte.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Forklaringen kan være så banal som at Ap har vært styringspartiet i store deler av etterkrigstida. Også Gro er gjenstand for den samme opphisselsen. Den til enhver tid sittende Ap-leder blir symbol for staten og myndighetene, selv etter sin avgang. Han får skylda både for innvandring og likestilling, to utviklingstrekk som mange i kommentarfeltene misliker sterkt.
Når Stoltenberg attpåtil nevnes som mulig NATO-sjef, må de minne om at beredskapen sviktet fatalt 22. juli. Statsministeren som samlet landet etter terroren og ble kalt en landsfader, blir i nettets anonyme mørke omtalt som en landssviker. Det er rimelig absurd.
Ved en tilfeldighet hadde Jens Stoltenberg et innlegg i Dagsavisen i går, hvor han roste sosiale medier som demokratiserende. Han mente utviklingen har endret forholdet mellom journalistikk og politikk ved å frata tradisjonelle medier portvokterrollen. Nå kan politikere og velgere kommunisere uten filter. Han siktet selvfølgelig til hyggelige utvekslinger på Facebook og twitter. I avisenes kommentarfelt går politikere sjelden eller aldri inn. Kommentarfeltet blir ignorert eller avskrevet som nettets hooligans og sosiale mediers åndsfattige fetter.
Noen er troll, noen har sosiale problemer, noen har et oppriktig engasjement, noen lar seg rive med, men noen har beksvarte sympatier som finner et velvillig ekko. Det er ikke tilfeldig hvilke temaer som trigger raseriet. Om de hater sosialdemokratiet, er det påfallende ofte liberale verdier som er under angrep, slik som likestilling, det flerkulturelle samfunn, homofili og selvbestemt abort. Det var aldri tvil om hvor den harde kjerne i kommentarfeltet ville ende i reservasjonsdebatten, trygt på lag med abortmotstandere.
Kommentarfeltene er i det hele tatt skuffende forutsigbare når det kommer til politiske spørsmål. Det har kanskje sin misjon at det er et sted hvor folk som hater muslimer, feminister, NAV-ansatte og Jens Stoltenberg kan lufte sin angst over at verden forandres, men det hadde vært forfriskende om noen så lysere på livet, eller i det minste sto frem som en sann liberalist.
Det kan hende at hatet og sutringen etter hvert vender seg mot den sittende regjeringen, men jeg tviler. Den vellykkete vestkantgutten Jens Stoltenberg er det perfekte hatobjekt for en reaksjonær fløy som ikke bryr seg nevneverdig om ideologi og fakta. Erna Solberg er dessuten kvinne, knapt verdt å hate annet enn som gruppe. Jonas Gahr Støre kan være en arvtaker, men er ikke medlem av det hatete Ap-dynastiet.
Så kanskje er det ikke rart at mange i kommentarfeltet satser hardt på at Jens Stoltenberg blir i Norge. Skulle han bli NATO-sjef er enda en epoke over, og verden forandres igjen. Hvis bare Stoltenberg kunne forbli Ap-leder til evig tid, er det trygt å stå opp om morgenen og kaste seg over tastaturet.
Bredbånd og hat er selve lykken.
KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV JAN-ERIK SMILDEN.
Kommentarfeltet på denne saken er nå stengt, grunnet stor pågang av innlegg som ikke bringer debatten videre - og som i mange tilfeller bryter med Dagbladets debattregler.
