Det slår aldri feil. Hver gang vi skriver om Jens Stoltenberg, syder kommentarfeltet av raseri. Da det tidligere i uka ble kjent at Stoltenberg er en het kandidat til toppjobben i NATO, kokte det over for enkelte.

Jensemann, som han gjerne kalles blant uvenner, har ingen høy stjerne i kommentarfeltets ytterste mørke, men som hatobjekt er han på høyde med feminister og muslimer. For de fleste er det overraskende. Uavhengig av partitilhørighet, er Stoltenberg en svært populær mann, viser alle målinger. I et politisk landskap hvor man av og til må bruke spett for å skille blokkene, er han i sentrum.

Og likevel går deler av kommentarfeltene i svart når Stoltenberg er tema. Han fremkaller et sinne ingen andre norske politikere er til del, selv ikke på de ytterste fløyene. Det kan på sitt mest grisete minne om Palme-hatet. Med 22. juli som bakteppe er det grunn til å ta det på alvor, selv om mange mener det bør ties i hjel som et marginalt og vulgært fenomen.

Hatet mot sosialdemokratiet, innvandring og feminisme er nettets trehodete troll, som verken oppsto eller endte med terroristen.