FOLKEKJÆR FORFATTER: Tore Renbergs første bok het «Sovende Floke». Jeg tør vedde på at nesten ingen mennesker kjøpte den. Nå, nesten tjue år seinere, er bøkene hans allemannseie, skriver kronikkforfatteren.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
FOLKEKJÆR FORFATTER: Tore Renbergs første bok het «Sovende Floke». Jeg tør vedde på at nesten ingen mennesker kjøpte den. Nå, nesten tjue år seinere, er bøkene hans allemannseie, skriver kronikkforfatteren. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Hatet mot litteraturen

Hvor hadde Lars Saabye Christensen, Tore Renberg og Per Petterson vært i dag, uten innkjøpsordningen?

Meninger

Denne uka ble det klart at Solberg-regjeringen kutter 5,3 millioner kroner i innkjøpsordningen til bibliotekene. Skjønnlitteratur for voksne, skjønnlitteratur for barn og unge, og sakprosa for voksne får et kutt på fire prosent. Sakprosa for barn og unge får et kutt på 18 prosent.

I praksis foreslår Kulturrådet, som kjøper inne bøkene, at norske forlag skal få mindre per bok som kjøpes inn. Hvorvidt forlagene går med på det, er åpent. Men tanken er at utvalget bøker en nysgjerrig 14-åring kan finne i et norsk bibliotek ikke skal bli mindre, mens litteraturprodusentene skal få mindre igjen per bok.

Der man kutter i bøker, vil man til slutt også kutte i mennesker. Det er forstemmende å måtte forklare en kulturminister dette, men litteraturproduksjon er avgjørende for å skape god litteratur. Innkjøpsordningen er et av de mest målrettede tiltakene vi har for å øke litteraturproduksjonen. Som litteratursosiolog Cecilie Naper nylig sa i et intervju med Aftenposten: «Det er ingen tvil om at innkjøpsordningen har vært effektiv. Vi har fått folk til å lese norsk litteratur.»

Uten innkjøpsordningen vil færre forlag og færre forfattere tørre å gi ut bøker uten kommersielt potensial. Trenger ærlige norske skattebetalere å subsidiere litteratur som er så smal at den ikke kan lykkes på markedet? Svaret på det er et rungende ja. Ikke fordi forfattere eller forlagsredaktører trenger et levebrød, men fordi vi som samfunn trenger hele bredden i litteraturen for å skape god litteratur.

Noen historier fra virkeligheten: Folkekjære Tore Renbergs første bok het «Sovende Floke». Jeg tør vedde på at nesten ingen mennesker kjøpte den. Nå, nesten tjue år seinere, er bøkene hans allemannseie. Alle de latterbrølene vi har hatt sammen med Jarle Klepp, alle de tårene vi gråt i «Kompani Orheim», hviler på at Tore Renberg valgte å bli forfatter. Det ble et litt lettere karrierevalg fordi vi hadde en litteraturpolitikk som gjorde det mulig å satse.

Litteraturens veier er uransakelige. Vi kan aldri vite på forhånd hvilke forfatterskap som er verdt å ta vare på. Da jeg var 14 år leste jeg Lars Saabye Christensens «Beatles». Den slo ned i meg som et litterært lynnedslag. Ville lynet truffet meg om vi ikke hadde en litteraturpolitikk som gjorde det mulig for Christensen å gi ut diktsamlingen «Historien om Gly» åtte år tidligere? Gråt du av Per Pettersons «Ut og stjæle hester»? Da «Aske i munnen - sand i skoene» og «Ekkoland» kom ut, var det færre som gråt. Men de kunne komme ut takket være en litteraturpolitikk som gjorde det mulig for forlag og forfatter å satse på litteraturen. Innkjøpsordningen er et viktig element i dette.

Staten kan ikke skrive gode bøker. Det er det bare forfattere som kan. Men en statlig politikk som sikrer forfattere og forlag anstendige levevilkår bidrar til at det produseres bedre litteratur i Norge. Solberg-regjeringens kutt i litteraturen bidrar til at neste generasjon nordmenn får lese færre gode bøker. Det er ansvaret som hviler på Thorhild Widvey og Knut Olav Åmås. I politikken snakker man av og til om såkalte samvittighetsspørsmål, gjerne knyttet til spørsmål som berører religion eller livssyn. Men er det ikke et samvittighetsspørsmål å være ansvarlig for å gjøre vår framtidige kulturarv litt fattigere?

Solberg-regjeringens kutt dreier seg om småpenger for alle andre enn dem det gjelder. 5,3 millioner kroner er en dråpe i det norske statsbudsjettet, en dråpe selv i kulturbudsjettet. Kuttet bygger ingen nye sykehjem, ingen nye motorveier. Alle som kjenner politikken vet at et slikt kutt gjøres for å sende et signal, litt som når en rødgrønn regjering kutter i støtten til Hege Storhaugs Human Rights Watch, eller Frp vil kutte i støtten til innvandrerkultur.

Hva er signalet man vil sende her? Mener regjeringen Solberg det bør skrives færre bøker i Norge? Mener regjeringen Solberg at norsk litteratur holder for høy kvalitet, eller at nordmenn leser for mye på bibliotekene?

Skal jeg tolke regjeringen i beste mening, er signalet man ønsker å sende at kulturen må være mindre avhengig av det offentlige. Det skal gjennomføres en «frihetsreform» på kulturfeltet, her forstått som at de som driver med kultur skal få mindre penger. Vi kan tenke oss liknende «frihetsreformer» på andre felt. Frihetsreform i helsevesenet: Mindre penger til sykehusene! Frihetsreform i skolen: Kutt lærerlønna! Det er tydeligvis denne regjeringens politikk at ingen er mer fri enn den fattige.

Det blåblå håpet er at private mesener skal steppe inn der staten trekker seg ut. Men hvordan skal private velgjørere bidra når innkjøpsordningen kuttes? Skal forfatterne leve på forskudd fra milliardærene? Vil Orkla og Statoil bygge biblioteker? Skal Christian Ringens kjøpe inn moderne lyrikk og stille det ut i Ekebergparken, som en hyllest til kvinnen?

Vi bruker relativt lite penger på litteratur i Norge målt med hvor bra norsk litteratur gjør det internasjonalt. Likevel er det ikke sikkert at alle tiltakene vi betaler for fungerer som de skal. Mange av bøkene som kjøpes inn av Kulturrådet, støver ned i bibliotekene fordi det går lang tid fra de blir gitt ut til de havner i hyllene. Bibliotekforeningen forteller om en ordning som ikke fungerer optimalt for bibliotekene.

Men var dagens regjering det minste bekymret for disse innvendingene, ville de forsøkt å løse dem. I stedet ypper de til kulturkamp. Det er en velkjent øvelse for en høyreregjering. Problemet er bare at den smale litteraturen som rammes, er grunnlag for noe mye breiere enn vi tror.

Undertegnede har ikke fått noen av sine to bøker kjøpt inn av Kulturrådet.

KORNIKKFORFATTER: Mimir Kristjansson, redaktør i Manifest Tidsskrift.
Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
KORNIKKFORFATTER: Mimir Kristjansson, redaktør i Manifest Tidsskrift. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Vis mer