I BERGEN: John Pilger, australsk journalist, forfatter og dokumentarfilmmaker og en av Julian Assanges støttespillere, deltok under årets Holberg-debatt. Bildet er tatt i 2012, etter at han hadde møtt Assange i den ecuadorianske ambassaden i London, der han oppholder seg i eksil. Assange deltok i Bergen via videolink. Foto: Lefteris Pitarakis / AP / NTB Scanpix
I BERGEN: John Pilger, australsk journalist, forfatter og dokumentarfilmmaker og en av Julian Assanges støttespillere, deltok under årets Holberg-debatt. Bildet er tatt i 2012, etter at han hadde møtt Assange i den ecuadorianske ambassaden i London, der han oppholder seg i eksil. Assange deltok i Bergen via videolink. Foto: Lefteris Pitarakis / AP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Holbergdebatten

Hatmail fra kommentariatet

Helt siden trykkekunstens oppfinnelse har «nyhetsbildet» vært preget av nokså like deler informasjon og fiksjon.

Meninger

2. desember slapp rabulistene Julian Assange og John Pilger inn i Universitetet i Bergens storsal for å delta i den årlige Holbergdebatten. Jonathan Heawood, britenes svar på Per E. Kokkvold, var alene om å representere den mediekritiske moderasjonslinjen.

PROFESSOR: Gisle Selnes.
PROFESSOR: Gisle Selnes. Vis mer

Dermed begynte det å koke i det hjemlige kommentariatet. Bare timer senere lå Inger Merete Hobbelstads kommentar på Dagbladets nettsider: «Julian Assange fikk snakke uimotsagt i Bergen. Det var uansvarlig.» BTs Eirin Eikefjords slo fast at «Holberg-debatten ble en fabrikk for falske nyheter». Tonen var tabloid, strategien forbløffende lik, konklusjonen identisk: Noe var råttent i universitets aula.

Hobbelstad var opprørt fordi Assanges påstander om at «nyheter har alltid vært falske», og at fake news «er et begrep som ble funnet opp av de liberale mediene i USA», ikke ble møtt med massiv motstand. Ifølge henne vitner dette om «arrangørenes dårlige dømmekraft». Men hvor kontroversielle er nå egentlig disse påstandene? Uttrykket «fake news» er gammelt, men i et samtidsperspektiv er det dokumentert at den liberale, etablerte pressen begynte å bruke det om Trumps utspill godt og vel en måned før Trump plukket det opp.

Helt siden trykkekunstens oppfinnelse har «nyhetsbildet» vært preget av nokså like deler informasjon og fiksjon. I verdens første moderne roman, «Don Quijote» (1605), fletter Cervantes flere tvilsomme «nyheter» inn i fiksjonsapparatet. Det spanske ordet for roman, novela, betyr da også nyhet.

Assange viste til Thomas Jefferson, som i 1807 skrev at det var umulig å tro på noe av det som sto i avisene. Hundre år senere hevdet Theodor Roosevelt at avisene praktiserte «every form of mendacity known to man, from the suppression of the truth and the suggestion of the false to the lie direct». Begge må settes på tiltalebenken dersom de skulle finne på å hjemsøke neste års Holberg-debatt.

Dagens Storbritannia har mangemilliardæren Rupert Murdoch, som bearbeidet opinionen først til fordel for for Thatcher, dernest for Tony Blair. Hundre år tidligere var det Alfred Harmsworth som drev butikken. Han kjørte kampanjer for mektige politikere og ble selv tilbudt en ministerpost, som han avslo. Men han takket ja til jobben som regjeringens propagandaleder.

Omtrent samtidig rekrutterte den russiske krigsministeren (og senere statsminister) Aleksander Kerenskij 40 publikasjoner til den regjeringskontrollerte «Journalist-komiteen». Disse trykket stort sett identiske notiser, noe som hindret innsyn i maktens disposisjoner. Et av bolsjevikene krav i 1917 var derfor at alle hemmelige dokumenter om regjeringens forhandlinger skulle offentligjøres. Lenin var i så måte en forløper for Assange.

Hobbelstad bebreider Pilger for å ha anbefalt boken «The Politics of Genocide», der det angivelig hevdes at «serbiske styrker ikke drepte andre enn mannlige militære stridende under krigene i det tidligere Jugoslavia». Boken er slett ikke uproblematisk, men Hobbelstad misforstår den aktuelle passasjen. Sitatet det er snakk om, stammer fra ICTY-dommen mot Radislav Krstic, og det viser til Srebrenica, ikke til «krigene i det tidligere Jugoslavia», slik Hobbelstad påstår. Hun har opplagt ikke lest boken, og feiltolkningen presenteres som et viktig argument for at Pilger ikke burde deltatt på Holberg-debatten.

«Norske journalister burde skaffe seg knebeskyttere, slik som de kryper for makthaverne», har Per E. Kokkvold uttalt. Holberg-komiteen er herved advart. Georg Johannesen bør ikke få lov til å spøke i sitt gamle nabolag: «Journalistikken er vår tids største forurensingsproblem» er bare ett av hans verbale overtramp.

GJ foregriper her et av Assanges poenger, nemlig at den globale mediekapitalismen er en større trussel mot menneskeheten enn klimaendringene. Bakteppet – den raske utviklingen av AI (kunstig intelligens) som brukes til å manipulere informasjonsstrømmen – er nesten like ufattelig som det er foruroligende.

«Utsikten mot verden kan lett dekkes til ved hjelp av en avis», sa den polske poeten S. J. Lec, som hadde rik erfaring med både sensur og falske nyheter. Våre egne rikssynsere vender ryggen til den nye medievirkeligheten og noen av vår tids største utfordringer. Det må vel tolkes som et tegn på at den virkelige debatten foregår et annet sted?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook