Hatten av for Miró

STOCKHOLM (Dagbladet): «Mirós maleri - den vakreste fjær i surrealismens hatt», skrev André Breton med en modistpreget metafor i 30-åra . Den for lengst henfarne surrealistlederen ville sikkert vært generøs med verbale blomster for Moderna Museets minneutstilling i Stockholm, som åpnet med vårbruddet, skal henge over sommeren og blir høstens begivenhet på danskenes Louisiana.

Det er en Miró-mønstring som gir flere fjær i hatten til museets førsteintendant Ragnar von Holten. Den svenske kunsthistorikeren - som fikk innpass i den siste surrealistkretsen ved den aldrende Bretons bord under studietida i Paris på 60-tallet - har lykkes med å få låne en rad viktige verker. Dette er nødvendig for å rette opp det devaluerte inntrykk Mirós masseproduserte grafikk har gitt til katalanerens ettermæle.

Derfor dominerer maleriet fra tida før og under siste verdenskrig, og suppleres fint med skulpturer og objekter som ble Mirós fremste felt for fabulering i decenniene fram til han døde som 90-åring i 1983.

Miró mot Dali

Han gikk bort med et internasjonalt omdømme som en av modernismens fronfigurer, og var i live hedret med eget museum i fødebyen Barcelona.

Innenfor den parisiske surrealismens kunst sto Miró som malerisk motpol til Salvador Dali, men sistnevntes fjesking for Franco gjorde dem også til politiske antipoder. Mirós motvilje varte ved, og han ga seinere mestertrykkeren Mourlot klar beskjed om opphør av enhver forbindelse dersom Dali fikk innpass i det kjente grafikk-verkstedet.

Tilsvarende tett var Mirós forhold til Picasso, som eide selvportrettet på utstillingen.

Et monumentalt Miró-maleri av en kjempende katalansk bonde hang for øvrig som fargeskingrende fanfare, og spilte opp mot «Guernica»s gråtoner i Den spanske republikkens paviljong på Verdensutstillingen i 1937.

I Stockholm henger to andre arbeider med referanse til Den spanske borgerkrigens redsler. Det første bærer den fredelige tittelen «Stilleben med gammel sko», men det fins knapt et mer dramatisk motiv innenfor nature morte-tradisjonen: ei knust og nødtørftig sammensurret flaske i sentrum, flankert av et eple spiddet med armformet gaffel og et halvt råtnende brød pluss en van Goghsk sko i forgrunnen. Elementene ulmer med illevarslende illuminerte farger, mens truende svarte silhuetter og skygger bryter formørkende inn som et ufrakommelig katastrofevarsel.

Miró mante også til motstand mot fascismen, med bonden i vitaliserte farger og appell om solidaritet med det kjempende Spania.

Rural hyllest

Barcelona-beboerens identifikasjon med det landlige Catalonia går tilbake til hans første hovedverk, det store maleriet «Bondegården» fra perioden 1920- 22.

Dette «detaljistiske» bildet - som første gang fikk henge i et siderom til en utstilling av Per Krohg, seinere ble ervervet av Ernest Hemingway og nå er utlånt fra Museum of Modern Art i New York - hyller det rurale liv. En figurasjon som flyter sammen fra kilder som kubismen, folkelige retablos og det orientalske miniatyrmaleriet, slik at den minutiøse strengheten dreier mot en magisk realisme.

Med «Pløyd mark» fra året etter forvandles trær til selvstendige former og surrealistiske karakterer, som får øyne til å se med og ører å høre med.

Det var snarere hungerhallusinajoner enn erindrete drømmesyner som ga «næring» til Mirós frie fabuleringer på 20-tallet. Symbol-enkle figurer, halvt abstraherte former og lekne linjer agerer rytmisk mot en kromatisk klingende klangbunn av lysende gult eller middelhavsblått, mens kalligrafiske diktlinjer med erotisk tilsnitt bukter seg i samspill med fløyelsmørke eller brungylne felter.

I et blålig, maskeaktige kranium over brunsvart bunn - men med blodig rødt på nesebeinet - ser man melankoliens Miró, og dette memento i maleri hang over Bretons skrivebord fram til hans død - og har tidligere bare hengt på minneutstillingen i Pompidousenteret over surrealistenes egenrådige pave.

Frø

Miró begynte i 30-åra å sanke organiske materialer fra strandkanten, som ble spiddet av spikre på objektskulpturer. Med mesterstatus og solid økonomisk ryggrad kunne han tre tiår seinere støpe funnene i bronse, og for eksempel forvandle en bondes primitive høygaffel til en stilisert fugl som sitter lik en fantasiens «fjær i hatten» på et hode.

Hans alder tilsa så langt fra noe sekstiåtter-stempel, men i selvsamme år satte han en underfundig feministisk (?) tittel «Ung pike slår seg løs» på en sprelsk skulpturell montasje.

Den fargerike figuren toppes av en åpnet stoppkran, som «kroner» et ansikt lysende lik solskivas signal.

Joan Miró kunne gi slike frigjørende forestillinger vekstkraft i farge, og derfor dediserte Octavio Paz ham sine ord om at «blikkene er frø - å se er å så».