Hauglands utfordring

Komponistforeningens formann, Glenn Erik Haugland, rører ved noe vesentlig når han nå etterlyser en seriøs politikk for kunsten og et oppgjør med det han kaller det utvannede kulturbegrep. I en kronikk her i avisa på søndag, krever Haugland et skille mellom kunstpolitikk, kulturpolitikk og idrettspolitikk. «Gi oss en profesjonell kulturpolitikk som har en retning og en vilje og som er intelligent utformet ut fra den rettmessige vektingen av kunsten som kulturpolitikkens kjerne. Gi oss en kulturpolitikk for det kommende århundret som er utformet fra en idé om å ville noe. (...) Anne, finn fram ditt gevær,» skriver han.

  • Mens Forfatterforeningen er opptatt av ytringsfriheten i Tyrkia, billedkunstnerne krangler om interne husproblemer og skuespillerne diskuterer en ensembletematikk som praksis for lengst har slått hull på, etterlyser altså komponistene en ny retorikk og en ny politikk på kunst- og kulturområdet. Haugland håper på den nye sentrumsregjeringen og kulturminister Anne Enger Lahnstein.
  • Det er liten tvil om at Haugland formulerer et behov og et problem som ligger i tida. Hans analyse av Arbeiderbevegelsens «...50 år lange degradering av kulturpolitikken» kan åpenbart diskuteres. Det er et spørsmål om en kulturhistorisk skyttergravskrig vil bli særlig konstruktiv for den videre debatten. Men Haugland må gis rett i at store deler av norsk kulturliv på det politisk-praktiske plan er blitt en dorsk overføringsmekanisme som ruller og går av seg selv. Kulturdiskusjonene dreier seg om brødpolitikk, støtteordningene er blitt soveputen Kulturdepartementet minst av alle ønsker noen som helst forandring ved.
  • I Danmark forsøker kulturminister Ebbe Lundgaard seg på en slags ny retorikk. «Kunst- og kulturlivet skal være samfunnets eksperimentarium, hvor nye og grenseoverskridende ideer utvikles. Ikke minst kunstlivet vil i framtida få stor betydning for samfunnets utvikling,» sa han nylig. I Frankrike en tid tilbake husker vi hvordan daværende kulturminister Jack Lang innførte en ordbruk som spente en himmel og en visjon over kulturlivet, og kombinerte det med en viljesterk politikk.
  • Det er vel nettopp hva man må arbeide for her hjemme: Å gi kunst- og kulturdebatten en ny retorikk og noen nye vyer. Å trekke den fra dens marginaliserte posisjon, og inn i offentligheten og samfunnets bevissthetsliv igjen. Men kunstnerne kan ikke regne med at politikerne skal gjøre hele jobben for dem.