Haugtussa som dannelseshistorie

Som en etterrakst fra fjorårets Garborg-jubileum er det i vinter kommet en monografi om «Haugtussa», skrevet av universitetslærer og Garborg-kjenner Gudleiv Bø. Her blir det gitt en grundig innføring i dette lyriske hovedverket fra norsk 1890-tallslitteratur.

Enhetlig

Bø gjennomgår verket fra A til Å, med vekt på både det formale og det tematiske. Gjennomgangen viser hvor rikt og sammensatt verket er, og hvor nøye samstemt med versifikatoriske fenomener som rim, assonans og verseføtter følelsesinnholdet og de skiftende motivene er. Tilgangen er overveiende tradisjonell, d.v.s. nykritisk. Dessuten legger Bø naturlig nok avgjørende vekt på bruken av folkloristiske elementer.

Som i Ibsens «Peer Gynt» har disse elementene ulike funksjoner. De gir kulturhistorisk koloritt, de inngår i den samfunnssatiriske allegorien, og de tjener som sinnbilder på indre drivkrefter hos hovedpersonen. Bø får godt fram sammenhengen mellom de ulike funksjonene og argumenterer overbevisende for at «Haugtussa» er et enhetlig verk. Vilje til syntetisering preger i det hele tatt framstillingen.

Heksesabbat

Allerede fra starten utkrystalliserte det seg to hovedtendenser i synet på «Haugtussa», og disse er også langt på vei blitt videreført i seinere fortolkninger.

Bokmålskritikerne la vekt på kjærlighetshistorien med Jon i Skarebrotet og leste diktsyklusen som et bonderomantisk verk. Nynorskritikerne var mer tilbøyelige til å se verket i forlengelse av Garborgs tidligere samfunnskritiske forfatterskap.

Det springende punkt er oppfatningen av det store satirisk-allegoriske heksesabbatkapitlet «På Skarekula» som i folkloristisk forkledning rommer mange kvasse kommentarer til samtidige politiske forhold.

Lest på den første måten, kan dette kapitlet virke malplassert. Lest på den andre, blir det en hovedsak.

Ved å lese «Haugtussa», ikke som en kjærlighetshistorie, men som en dannelseshistorie, der hovedkonflikten like mye er av eksistensiell som av moralsk art, d.v.s. der konflikten mellom livsglede og dødsangst er den mest sentrale konflikt, får Bø heksesabbatkapitlet til å falle på plass.

Dette er bokas viktigste bidrag til «Haugtussa»-forskningen.

Forståelig

Framstillingsformen er pedagogisk og saklig, på grensen til det lektorale, med en gjennomgående bruk av et inkluderende «vi» som subjekt, og der formuleringer av typen «Vi skal få anledning til å følge henne (d.e. Haugtussa) gjennom to lyse årstider» etter hvert virker nokså anmassende. Til gjengjeld skriver Bø slik at vi forstår hva han mener. Monografien er nok først og fremst siktet inn mot grunnfagsstudenter, men oppegående elever i videregående vil heller ikke ha noen problemer med å følge Bøs resonnementer.