PRESIDENTHAUK:  Lite er gått slik Obama håpet da han steg inn i Det hvite hus med løfter om håp og forandring. Foto: AFP / NTB Scanpix
PRESIDENTHAUK: Lite er gått slik Obama håpet da han steg inn i Det hvite hus med løfter om håp og forandring. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Hauk over due

I møtet med internasjonale trusler likner USAs president Barack Obama stadig mer på forgjengeren George W. Bush.

Kommentar

NEW YORK (Dagbladet): Som nyvalgt president dro Obama til Egypt for å strekke ut ei hånd. I en berømt tale i Kairo i juni 2009 tok han til orde for en «ny begynnelse mellom USA og muslimer over hele verden». I den siste delen av sin presidenttid er han likevel blitt en motvillig, men kompromissløs kriger som bruker USAs militærmakt til å knuse islamistisk ekstremisme og det han kaller «dødens nettverk».

Da han tok over etter George W. Bush sto landet dypt i to kostbare og feilslåtte kriger i Irak og Afghanistan mens de brukte torturmetoder i sin jakt på terrorister. USAs anseelse internasjonalt var på et lavmål, og en krigstrøtt befolkning stemte fram en mann som ønsket å få en slutt på krigene. Proppfull av optimisme reiste Obama i medvind til Kairo og imponerte med sine retoriske ferdigheter. Han hadde knapt funnet veien til Det ovale rom før den norske nobelkomiteen - blendet av Obamas politiske popstjerneglorie - var altfor raske på avtrekkeren og ga ham verdens gjeveste fredspris.

Kontrasten mellom fredsdua som kurret i Kairo i 2009, og krigshauken, som nylig fortalte FN hvordan han vil knuse ekstremistgruppa Den islamske staten (IS) i Syria og Irak, er slående. Mens Obama i 2009 håpet å bli husket som presidenten som sørget for fred mellom vesten og den muslimske verden, gjør Obama det nå klart at det trengs en krig mot jihadistiske drapsmenn som ikke forstår noe annet språk enn «tvangens språk». «Det er ikke rom for resonnering eller forhandling med denne typen ondskap», sier Obama og tegner dermed et verdensbilde som minner påfallende om det hans forgjengerens.

Lite er gått slik Obama håpet da han steg inn i Det hvite hus med løfter om håp og forandring. Hans største seier var å få tatt den forhatte al-Qaida-lederen Osama bin Laden i 2011. Ellers har mye gått på tverke. Etter Den arabiske våren i 2011 har land som Libya og Egypt opplevd stadig nye runder med uro, terror og konflikter. I Syria raser borgerkrigen mellom styrkene til landets diktator, Bashar al-Assad, og opprørsgrupper deriblant IS. Mer enn 191 000 mennesker er drept og millioner er drevet på flukt. Samtidig er forholdet mellom USA og Russland på sitt kaldeste siden den kalde krigen med krisa i Ukraina. Iran utvikler fortsatt sitt atomprogram, og situasjonen mellom Israel og Palestina er alt annet enn fredfull etter en sommer hvor mer enn 2100 mennesker ble drept under Israels 50 dager med angrep mot Gazastripa.

At den kaotiske og voldelige situasjonen i Midtøsten bare ser ut til å vokse seg mer brutal og uoversiktlig er selvsagt ikke utelukkende Obamas ansvar. Mange parter med mange motiver er involvert. Samtidig er det tydelig at Obamas mål om å bygge ei bru til den muslimske verden har mislyktes. Tvert imot ser volden, lidelsene og terrortruslene ut til å vokse i omfang. Dessuten har Obama videreført sentrale deler av Bushs alenegangsstrategi etter terrorangrepet 11. september 2001, som den gangen førte til at USA havnet på kant selv med sine allierte.
For eksempel har Obama ikke klart å holde sitt store valgkampløfte om å få stengt den forhatte leiren for terrormistenkte, Guantánamo. Edward Snowdens avsløringer har også vist at Obama har videreført den omfattende overvåkingen av både egne borgere og allierte, som var en del av Bushs krig mot terror.

Samtidig har også Obamas språk skiftet tone. For fem år siden inviterte Obama muslimske politiske og religiøse ledere til å være med i kampen mot voldelig ekstremisme. Nå krever han at de bidrar betingelsesløst. Implisitt gjør han det også svært tydelig at det ikke er nok at land som Saudi-Arabia og Qatar bidrar i de amerikanske luftangrepene mot IS, men at de også må slutte å finansiere spredningen av radikal teologi og slutte å støtte ekstreme islamistiske grupperinger i borgerkrigen i Syria. Det er ikke vanskelig å være enig med Obamas mål om å stanse ekstreme islamister, men mange hører samtidig et ekko fra Bushs «enten er dere med oss, eller så er dere mot oss»-retorikk. Obama risikerer, som Bush, å bygge nye murer mellom Vesten og den muslimske verden. Det vil i så fall stanse forsoning og gagne krefter som ønsker å dyrke fiendebilder, vold og ekstremisme.
Obamas nye tilnærming, skyldes selvsagt at også verden har forandret seg. Dessverre framstår imidlertid den tidligere ungdommelige fredsdua nå mest som en gammel, motvillig og sliten krigshauk som sliter med å holde høyden.