Hav, død og kjærlighet

Gjennomarbeidet debut.

BOK: Fortelleren i Gøhril Gabrielsens debutroman er tilbake på øya der hun vokste opp. Hun prøver å forsone seg med det som skjedde der for 15 år siden, da hun var i tenåra: Faren skjøt moren, og seg selv.

Gjennom to måneder lytter fortelleren til fortidas stemmer i barndomshjemmet. Hun gjenopplever farens taushet og sinne, og morens fravær og lidenskap. Alt i et forsøk på å forstå tragediens årsaker, og dens virkninger på eget liv.

Isolasjon

Romanen har islett av psykologisk spøkelsesfortelling: Fortelleren hører merkelige lyder langs husveggen, drømmer om ravner som skjener forbi hodet, og mottar halvkvedede trusler fra øyas skumling, Fyrtårnet. Han er en uhyggelig skikkelse som «kaster lys over mennesker og hendelser gjemt i mørket» og sveiper «over alt det stygge, alle farene som kan skjule seg og true øyas befolkning.»

Og fortellerens nærvær truer øyfolkets ro, især Fyrtårnets. Ingen ønsker å ha henne på øya, og da strømmen til huset plutselig en dag slås av, blir fortelleren enda mer isolert. Omgitt av mørke, kulde, stillhet og hav, og ikledd lag på lag av klær, beveger hun seg rundt i barndomshjemmet. Hun ser situasjoner fra oppveksten og fører samtaler med foreldrene. Langsomt blir bildet av tragediens forutsetninger tydeligere.

Opplagt symbolikk

Fortidssituasjonene som gjenkalles er klare og talende. Farens desperasjon og barnets opplevelse av en mor som skyver henne til side, kommer særlig godt fram: «Det var noe ved mor som fikk oss til å lengte etter henne, bestandig», tenker fortelleren.

Svakheten ved romanen er knyttet til konseptet og bildene. Konseptet oppleves ikke som nytt. Særlig er det nærliggende å tenke på Laura Djupviks debutbok «Båten er så liten» (2004).

Også her reiser en ung kvinne tilbake til det tomme barndomshjemmet på en øy, og rusler rundt mens hun lytter til husets lyder, havet og stemmer fra fortida.

En annen ting er at Gabrielsens billedbruk - med ravner som varsler død, vannsymbolikk og bølgeslag som knyttes til gjentakelse, fravær og nærvær - har noe overtydelig og litt forslitt ved seg.

Denne tendensen til opplagte og ladete bilder til tross: «Unevnelige hendelse» framstår i store trekk som en gjennomarbeidet debutbok og er ført i et sikkert språk.