UTSIKT TIL EVIGHETEN: Egeerhavet, med øya Kios som en svak skygge i disen. Foto: Fredrik Wandrup
UTSIKT TIL EVIGHETEN: Egeerhavet, med øya Kios som en svak skygge i disen. Foto: Fredrik WandrupVis mer

Hav er et ord fra evigheten

Det sildrer og slår i et fargespill uten stans.

Meninger

PLOMARI (Dagbladet)

Egeerhavet er stort og mystisk. Her vi bor, bretter det seg ut fra øst til vest. Det dekker hele horisonten. Bølgeslagene slår som en puls fra evigheten mot svabergene noen meter lenger ned i den klippebratte fjellsida. Havet hever og senker seg, fram og tilbake, fram og tilbake. Skiftende farger og former røper hvordan strømmer glir gjennom dypet. En svak vind kan få flaten til å oppløse seg i en skimrende småkrusning som blafrer over den gigantiske flaten.

Enkelte morgener ligger havflaten blikk stille, uten at brenningene fortaper seg av den grunn. Andre ganger løfter den seg og blir til stadig større bølger. Farvannene her nede er kjent for sin uberegnelighet. Dagen kan være så mild og stille den vil, bølgene kommer rullende fra et sted hinsides denne idyllen. De vokser i styrke og størrelse. Fiskerbåtene setter kursen mot land. En seilbåt senker forseilet. Inne på stranda kastes vannet inn på land med en knasende lyd, som fra en kvern som aldri lar seg stanse.

Ungene elsker havet. Den minste blir stadig minnet om at det første ordet hun sa, var «hav». Hun pekte ut fra barnevogna langs strandpromenaden og sa dette ordet, fylt av en egen klang, som en mystisk mantra. Nå er de større og fortrolige med vannet både når det kommer sildrende og når det slår som en gigantisk gong gong mot land. De nyter å bli overrislet av bølger som hvis det hadde latt seg gjøre å stanse dem, ville lignet de stivnede visjonene til den japanske maleren Katsushika Hokusai.

Når kvelden kommer, blir havflaten stadig mørkere. Mens sola synker bak øya skifter fargene uavlatelig, som på paletten til en maler som stadig prøver ut nye kombinasjoner. Blått, hvitt, rosa, fiolett, turkis – inntil det svarte overtar som et speil for en voksende måne. Niåringen synes det er fantastisk at månen forvandler havet til sølvpapir. «Se, herr Måne har et ansikt,» sier hun begeistret. «Det er ikke noe ansikt,» sier sjuåringen. «Det er vulkaner. Måneklumper, uten ild.»