FANTASTISK: Håvard Lorentzen får sin årelange drøm oppfylt, samtidig som han minner om en storhetstid i norsk skøytesport. Foto: NTB Scanpix
FANTASTISK: Håvard Lorentzen får sin årelange drøm oppfylt, samtidig som han minner om en storhetstid i norsk skøytesport. Foto: NTB ScanpixVis mer

I morgen løper han 1000 meter:

Håvard Lorentzen minner oss om at Norge har tatt 13 sprintmedaljer i ni OL

Bergenseren gjør norsk skøytesprint great again.

Meninger

En gang for lenge siden var Norge en olympisk sprintnasjon. I åra fra 1924 til 1968 tok «vi» til sammen 13 medaljer på 500 meter skøyter. I åra deretter: Nada. Inntil Håvard Lorentzen gjorde det umulige, vant distansen på 34.41, satte OL-rekord og tangerte sin egen norgesrekord. Og fikk tårene til å renne og hjertene til å svulme over hele nasjonen. Ingen prestasjon under årets OL varmer sterkere enn den fantastiske innsatsen til den herlige bergenseren.

Under tidenes første vinter-OL i Chamonix i 1924 fikk Oskar Olsen sølv og Roald Larsen bronse på 500. Bent Evensen tok gull i St. Moritz i 1928, Roald Larsen tok en ny bronse. Evensen fikk sølv i Lake Placid i 1932. I 1936 tok skøytekongen Ivar Ballangrud gull på 500 i Garmisch-Partenkirchen, foran Georg Krog. Finn Helgesen gjentok gullbedriften i St. Moritz i 1948, Thomas Byberg tok sølv.

SKØYTEKONGE: I 1936 tok Ivar Ballangrud NM, EM og VM i tillegg til fire OL-medaljer. Foto: NTB Scanpix
SKØYTEKONGE: I 1936 tok Ivar Ballangrud NM, EM og VM i tillegg til fire OL-medaljer. Foto: NTB Scanpix Vis mer

I Oslo i 1952 tok Arne Johansen bronse. Fire år seinere i Cortina løp den evige sprinter, Alf Gjestvang, inn til en bronseplass. Det eneste OL i denne perioden uten norsk medalje på 500 meter, var i Squaw Valley (der løp til gjengjeld Kupper’n 10 000 på 15.45.6). I 1964 i Innsbruck sprang Gjestvang inn til sølv. Det samme gjorde Magne Thomassen (vår første allrounder, min helt) i Grenoble i 1968.

Så måtte vi vente en hel istid før Lorentzen tok Norges 14. OL-medalje på den korteste distansen. Vi så ham på TV på Slåtthaug-banen som guttunge, allerede på vei til Korea. Alle har vært små. I sin bok «Veien opp til gullstolen» (1948) skriver Ivar Ballangrud: «Banen på Jevnaker dugde aldri til å gå lynfort på – fordi jeg alltid måtte trene om kvelden i mørket. Ferskvannsisen var alltid full av sprekker, det ville være livsfarlig å sprinte for fullt i mørket.» Før gulløpet i 1936 sa kameraten, Michael Staksrud, at han hadde drømt at Ballangrud vant. Og slik gikk det: « … det var som om alle gode makter fulgte med meg banen rundt og passet på hvert skjær jeg satte fra meg i isen.» Hvert skjær, akkurat som med Lorentzen. På Jevnaker står en statue av Ballangrud, bygdas store sønn. Hvor vil bergenserne plassere sin gullgutt?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook