VALGNATTA: Liv Signe Navarsete (SP) på vei inn på Stortinget etter stortingsvalget 2013.Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
VALGNATTA: Liv Signe Navarsete (SP) på vei inn på Stortinget etter stortingsvalget 2013.Foto: Benjamin A. Ward / DagbladetVis mer

Havaristen

Et evalueringsutvalg som skal gå igjennom et dårlig valgresultat, blir gjerne kalt en "havarikommisjon". Den vil lete etter hva som gikk galt og kan derfor legitimere et lederskifte, skriver Stein Aabø.

Kommentar

På sitt møte i morgen får trolig Senterpartiets sentralstyre den såkalte havarikommisjonens rapport på sitt bord. Etter lekkasjer å dømme er rapporten brutalt ærlig. Partileder Liv Signe Navarsete får sitt pass ubønnhørlig påskrevet. Vi husker at en tilsvarende kommisjon foranlediget et lederskifte i KrF etter det dårlige valget i 2003.

Bare det at et evalueringsutvalg betegnes som «havarikommisjon» er illevarslende. Havarikommisjoner settes normalt i gang når det har skjedd et havari, når et fly har styrtet, når vitner er døde, når det søkes etter den svarte boksen for å finne svar på hva som har gått galt. At Senterpartiet etter åtte års regjeringsmakt, i skyggen av et stort Arbeiderparti og en blodtørstig opposisjon, ender med 5,5 prosent er kanskje ikke noe havari. Spesielt ikke med tanke på at partiet har vært ridd av indre strid og hatt en lang rekke ubehagelige saker som har preget mediebildet.

Mange har spådd Senterpartiets langsomme død som følge av befolkningsutvikling og sentralisering. Sett med rause øyne kan 5,5 prosents oppslutning om et parti som fremmer landbruks- og distriktsinteresser i Norge i 2013 være et riktig resultat. Antall gårdsbruk er bare en brøkdel av hva det var på eksempelvis 1980-tallet. Antall bønder likeså. Også andelen av befolkningen som bor i typiske Sp-kommuner er blitt mindre. Nå er det gjerne asylmottak og arbeidsinnvandring som fører til beskjeden befolkningsvekst i de innerste dalstrøk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men partiet er seigt som ei dvergbjørk. Det har ustanselig vært i storm og kuling, er kortvokst, men har solide røtter. Sp gjør det alltid bedre i valg enn på meningsmålinger. Partiet klarer å mobilisere skjulte reserver når det gjelder. Til tross for sin demografiske skjebnegang er Sp den mest trofaste og innbitte forsvarer av distriktsbefolkningens interesser. Det har sin nisje og sin misjon i norsk politikk, i langt større grad enn eksempelvis SV, og vil ventelig være i live helt til kommunekartet er tegnet helt om og til høyrepartiene har kvalt vesentlig mer av overføringer til landbruk og distrikter.

Så hvorfor sette ned en havarikommisjon? Det vil bare fungere som selvplaging i et særdeles plaget parti. Noen fornuftige grunner kan angis. Feilsøking kan gi et grunnlag for læring. Utlufting kan gir friskere luft. Ansvarsplassering kan gi et grunnlag for skifte av ledelse. I splittede partier vil slike kommisjoner være en nødvendig del av en prosess. Tidspunktet er velvalgt. Ved å legge den fram i desember etter et valg, vil det være lang tid til neste valg. Negativ oppmerksomhet vil vare en stund, men vil så gå i glemmeboka. Det vil bli god tid til selverkjennelse og refleksjon. Partiet vil ha rikelig tid til å finne en ny leder eller bygge opp sin nåværende til neste gang det gjelder.

Når alt dette er sagt, er det klart at partiet har problemer. Lederen er svekket av indre strid og av eget temperament. Meningsmålinger tyder på at hun ikke har nødvendig oppslutning blant sine egne. Et annet historisk forløp kunne ha gitt et annet bilde. Mange vil huske Navarsete som samferdselsminister, før hun ble leder. Da nikket man fornøyd selv i LO, som ikke er noe fellesskap av bønder. Det var takter over den nye samferdselsministeren, ble det sagt. Hun var dessuten selvskreven som ny leder da Åslaug Haga måtte gå av.

Men det nytter neppe for henne eller andre å bedrive kontrafaktisk historieskrivning. Navarsete har slitt med alt det en partileder kan ha mareritt om. Hun har ikke alltid taklet det godt. Hennes lederperiode vil uvegerlig bli sammenliknet med Senterpartiets velmaktsdager for 20 år siden. Den gang partiet fikk 16,7 prosents oppslutning og rykket inn på Stortinget med 32 representanter. Valgskredet skyldtes at Sp var partiet som mest innbitt kjempet mot norsk EU-medlemskap. Det ble imidlertid en kortvarig rus. Alt i 1997, da Senterpartiets drøm om en blokkuavhengig regjering skulle virkeliggjøres, var partiet nede på 7,9 prosent. De tre sentrumspartiene kunne takke daværende Ap-leder Thorbjørn Jagland for at drømmen gikk i oppfyllelse. Det var jo ikke parlamentarisk grunnlag i Stortinget for en sånn regjering. Uansett var Senterpartiet igjen et mellomparti med et mellompartis normale oppslutning. Selv med den mest karismatiske leder gjennom tidene, Anne Enger Lahnstein.

Et jordnært parti vil alltid være opptatt av de grunnleggende forhold. Likevel vil partilederes personlige egenskaper kunne gjøre en forskjell. Ro, tyngde, autoritet innad og utad, vil alltid være en fordel. Fravær av slikt er alltid en ulempe. Det er med partiledere som med fotballtrenere. De må byttes ut med jevne mellomrom for at støttespillere skal få fornyet tro på at det umulige er mulig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook