HØY TEMPERATUR: Siden oppstarten i 1967 har Fleetwood Mac gjennomgått utallige medlemsutskiftninger, og bandet er kjent for sine mange interne kjærlighetsforhold og tilhørende stridigheter. Denne konstellasjonen sto blant annet bak bestselgeren og den kreative innertieren «Rumours»: F.v. Lindsay Buckingham, Stevie Nicks, Mick Fleetwood, Christine og John McVie. Foto: Herbert Worthington / Warner.
HØY TEMPERATUR: Siden oppstarten i 1967 har Fleetwood Mac gjennomgått utallige medlemsutskiftninger, og bandet er kjent for sine mange interne kjærlighetsforhold og tilhørende stridigheter. Denne konstellasjonen sto blant annet bak bestselgeren og den kreative innertieren «Rumours»: F.v. Lindsay Buckingham, Stevie Nicks, Mick Fleetwood, Christine og John McVie. Foto: Herbert Worthington / Warner.Vis mer

«Have you any dreams you'd like to sell?»

«Det er innmari lett å elske Fleetwood Mac», skriver Marit Larsen. Søndag spiller bandet i Oslo Spektrum, 35 år etter utgivelsen av milepælen «Rumours».

Meninger

IDEER: Det var bare oss to. Stevie og jeg. Oss to og høljregnet. Og resten av bandet hennes, selvfølgelig, men de er ikke like viktige her. Eller jo, det er de, men det kommer jeg tilbake til seinere.

Tiden sto faktisk stille. Den nasale, insisterende stemmen traff meg rett i magen, på en helt ny måte. Låta var «Dreams»; skrevet av Nicks alene, og Fleetwood Macs lengst overlevende førsteplass på Billboards singelliste. Platen den er hentet fra, «Rumours», parkerte på toppen av albumlista i samme musikkmagasin i 31 uker og har til dags dato, trettifem år seinere, solgt i svimlende 45 millioner eksemplarer. Den er også, helt objektivt sett, en av musikkhistoriens mest velegnede bilplater.

Og jeg bare kjørte. Det kan nok ha hatt å gjøre med det faktum at jeg var nitten, kanskje tjue, at jeg sannsynligvis fortsatt var preget av den følelsen som fyller et menneske de første gangene man vrir om nøkkelen på en bil man er helt alene i, men i det øyeblikket var det bare oss to i verden. I det øyeblikket handlet det bare om Stevie, på repeat. Jeg hørte på låta om og om igjen og kom meg ikke videre.

Det er denne kvaliteten låtene hennes har, nesten gjennomgående. Hun holder meg fast. Ved å være så bunnløst personlig og utleverende er hun en av oss selv om hun egentlig er en av dem. Hun trøster, hun utfordrer, og hun gjør det med en så tillitvekkende selvfølgelighet at det angår oss.

Jeg lar meg alltid imponere av folk som får det vanskelige og avanserte til å høres enkelt ut. Som vokalist gjør Stevie, med sin dødelige timing, dette til gagns, men særlig som låtskriver er hun et prakteksempel på dette. Uten å kunne måle seg med en ordsmed som Joni, er språket hennes ladet nok til at det treffer meg, på ordentlig.

Christine McVie, bandets eneste skolerte musiker, ergret seg riktignok etter sigende mye over hennes musikalsk sett enkle komposisjoner. Akkordprogresjonene er enkle og droner ofte monotont avgårde mens Nicks' styrke ligger i den intense og solide tekstformidlingen, og ikke minst i hennes melodiske sans. Bare hør hvordan hun løfter refrenget i «Landslide» så å si uten å forandre volum eller intensitet i stemmen, fordi melodien alene drar lasset så overbevisende framover.

Hvordan får hun til kunststykket å balansere en så ektefølt bitter sødme med en så avvæpnende distanse? Med hjertet i hånda skriver hun sine ærligste, viktigste tekster med Buckingham i rommet ved siden av, vel vitende om at de skal stå der, side om side, kveld etter kveld, og utbrodere sine innerste lengsler og frustrasjoner, rettet mot hverandre. De skal rippe opp i gamle krangler og uforløst tvil, for så å rusle tilbake inn i turnébussen og reise videre til neste konsert, som om ingenting hadde skjedd.

Hun er jo beinhard.

Og det trengtes nok. Jeg kunne skrevet meg inn i en mye lengre analyse av all ulmende kjærlighetsdramatikk innad i bandet — skilsmisser, gørr, krangling, utroskap og dens unektelige utslag i deres musikalske univers. Men det essensielle her er at det (dessverre for dem, og heldigvis for oss fans) kom fantastisk musikk ut av smørja. Lidenskapen var jo kjernen i det hele. For hverandre, på kryss og tvers, for musikken, sikkert også for selve ideen om bandet de ville spille i. Vissheten om hvor bra de var når det endelig fløt og alt klaffet.

Det er nærliggende å anta at «Rumours» er lyden av hvordan det høres ut når et band glemmer at de skal imponere verden, fans, plateselskap eller andre band, for den saks skyld, og er så oppslukt av sitt eget lille kollapsende økosystem at det som skjærer sterkest igjennom i gjerningsøyeblikket er deres ønske om, og behov for, å imponere hverandre. Hvem får med flest låter på platen? Hvem får det siste ordet? Det handler om å forsvare sin egen stolthet. Å fortelle sin side av historien, en gang for alle. Koste hva det koste vil. All is fair in war and love.

Resultatet er eksplosivt. Drivet, innlevelsen, den fandenivoldske energien. Det er innmari lett å elske Fleetwood Mac.

Nicks skriver «Women they will come and they will go, when the rain washes you clean, you'll know». Buckingham skriver «Shacking up's all you want to do (...) You can go your own way.»

Det finnes historier om Lindsay og Stevie som sitter ved siden av hverandre i studio og synger inn vokal samtidig, når de plutselig begynner å rope til hverandre «damn you, damn you!». Produsenten stopper teipen, spoler tilbake, begynner på nytt, og får servert et tostemt, inderlig «You make loving fun again».

På coveret har de fem selvironi (eller -høytidelighet?) nok til å posere vakkert og dramatisk — teatralsk på grensen til det komiske. Nesten som et lite blunk til hverandre, eller til oss; «er det et spill for galleriet?». Sannhet og iscenesettelse i skjønn, eller kanskje mest forstyrra forening.

I løpet av månedene det tok å spille inn «Rumours» på The Record Plant i Sausalito, California ble det klart at Buckingham og Nicks var i ferd med å avslutte sitt åtte år lange forhold. På siste innspillingsdag var det offisielt over. Innen bandet pakket sammen tingene sine var også ekteparet McVie i dyp krise. Mick Fleetwood var midt i en skilsmisse. Produsent Richard Dashut ofret sitt eget familieliv for å være limet som holdt bandet sammen. Og det stopper ikke her. Under turneen som følger «Tusk» blir Stevie og Mick sammen, bak Lindseys rygg. Så stikker Mick av med hjertet til Stevies beste venn Sara (ja, som i «Sara, you're the bullet in my heart...»).

Og sagaen fortsetter. Dashut lener seg tilbake i produsentstolen og trykker «record». Hadde det ikke vært for hans udiskutable kjærlighet for medlemmene i bandet, kunne det vel nesten kalles fråtsing.

Resten er musikkhistorie. I åra som fulgte opplevde bandet sitt virkelige kommersielle gjennombrudd.

Stockholm, 10. oktober 2009. Fleetwood Mac er gjenforent for n'te gang og jeg har tatt turen sammen med en liten gjeng fra Oslo. Bandet som entrer scenen i Globen er like kjølig som de høstkledde gatene på Söder. Nicks svinger seg mekanisk rundt på scenen, Fleetwoods berømte grimaser virker i overkant innstuderte og en overtent Buckingham er helt frakoblet resten av gjengen, men jeg får høre alle låtene jeg venter på og sier meg fornøyd med å kunne krysse det av på konsertønskelista. Høydepunktet den helga var likevel köttbullar med lingonsylt på Pelikan.

Men heldigvis, en liten uke seinere i Paris, klaffer alt. Konsertstedet Zenith er stappfullt og koker over av lidenskapelige franskmenn som roper ut sin entusiasme («Steviiie! Steviiie! Je t'aime! There she iiiz!»). Vi er i en tidsmaskin. Bandet blir revet med. Energien er en helt annen. Det flyter. Det svinger. Buckingham og Nicks mimrer så vidt om deres forrige turnéstopp i samme by tjue år tidligere. De lirer av seg noen gloser på fransk og det løsner for alvor.

Bak scenen samme kveld får jeg muligheten til å hilse på Stevie for første gang. Gjennom en tåke av røkelse skimter vi et lyspæreinnrammet speil drapert med et arsenal av fargerike sjal og smykker, med en gigantisk, purpurfarget Nicks-logo innprentet på baksiden.

Tonen er først reservert. Hun har, forståelig nok, ikke mye tålmodighet til dette lenger. Så nevner noen i rommet at jeg også lager musikk, og det løsner så vidt. Vi snakker om å skrive låter på turné, om å være langt hjemmefra, behovet for å skape en illusjon av et hjem der man er. Hun er på gli. "'Cos once you get going down that path you just don't stop, do you?", sier hun gjennom en hjertelig, whiskeyhes latter. Hun gliser og himler lett med øynene mens hun maler sirkler i lufta, som for å oppsummere sirkuset hun reiser med. De gode kveldene inntreffer heldigvis fortsatt.

Derfor er det også en reell sjanse for at det blir magi i Oslo Spektrum på søndag. Gi dem entusiasmen de fortjener.

Marit Larsen er artist og låtskriver.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook