HAVSATSING: Erna Solberg gjestet forrige helg G7, og presenterte satsingen med havpanelet med henne selv som leder. Her sammen med vert for møtet, Canadas statsminister Justin Trudeau. Foto: AFP PHOTO / IAN LANGSTON / NTB Scanpix
HAVSATSING: Erna Solberg gjestet forrige helg G7, og presenterte satsingen med havpanelet med henne selv som leder. Her sammen med vert for møtet, Canadas statsminister Justin Trudeau. Foto: AFP PHOTO / IAN LANGSTON / NTB ScanpixVis mer

Havet er penger og søppelkasse

Erna tar solbad på internasjonale konferanser, men svikter når det gjelder vår egen forurensning, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Erna Solberg fikk sine tilmålte femten minutter på G7-toppmøtet i Canada sist helg til å snakke om havet, og opprettelsen av et internasjonalt havpanel med henne selv som leder. Riktignok kom det noe i skyggen av at Donald Trump var fraværende, og at presidenten etterpå kuppet all oppmerksomhet ved å trekke USA fra konferansens slutterklæring. Statsministerens initiativ er uansett viktig, og det er god politikk å plassere Norge sentralt i det internasjonale arbeidet med å redde verdenshavene. Noen er sure fordi Erna skal ha stjålet en ide som egentlig kom fra Jonas Gahr Støre, men slikt er ikke viktig for andre enn politikerne. Hvis bevisstheten om havets betydning øker, og tiltak blir satt i verk, er det viktigere enn fordeling av politisk ære.

Problemet ligger et helt annet sted. Erna Solberg vil ikke se at Norge har store miljøutfordringer knyttet til havnæringene, særlig fiskeoppdrett. Tvert i mot sa hun i talen at Norge har vist at det er fullt mulig å kombinere havbaserte næringer med et sunt marint miljø når solide miljøstandarder er på plass. Det er rett og slett ikke sant. Norge har ikke klart dette.

De synlige og dokumenterte problemene knyttet til oppdrett av laks og sjøørret er betydelige. De mer langsiktige effektene, bl.a. når det gjelder spredning av næringssalter, parasitter og fiskesykdommer, kjenner vi altfor lite til. Det forskes ikke nok, og det forskes skjevt fordi trykket fra politikere og næringen er betydelig.

Etter førti års drift er lista over problemer lang. Lakselus som hele tida utvikler resistens, og derfor blir en mer effektiv og farligere parasitt. Laksesykdommer som sprer seg, eller som både oppdretterne og myndighetene har gitt opp å behandle. Utslipp av kloakk og rester av fiskefôr som ifølge Miljødirektoratet er «den største kilden til menneskeskapte utslipp av næringssalter langs kysten». Store miljøproblemer i mange fjorder, særlig der det er terskler som hindrer sirkulasjon av sjøvannet. Det kan ta år før bunnvannet skiftes ut. Mange steder i landet rapporterer kystfiskerne om tidligere rike forekomster av fisk og skalldyr som nå er redusert eller borte. Den verdifulle villaksen trues av rømninger og genetisk forurensning. Næringen har et betydelig utslipp av kobber som er ren gift i marine miljøer.

I tillegg kommer meget svak dyrevelferd. Seksten prosent av laksen og 20 prosent av regnbueørreten dør før den når slaktemoden alder. Ifølge Veterinærinstituttet utgjorde dette svinnet 53 millioner laks både i 2016 og 2017. Skader - ofte som følge av lusebehandling - og sykdommer sto for 88 prosent av tapene i 2017.

Erna Solbergs skjønnmaling foran noen av verdens mektigste politiske ledere, blir i et slikt perspektiv et betydelig problem. Første skritt mot løsningen av krevende saker er å erkjenne problemets eksistens og omfang. Sannheten nå er at oppdrettsnæringen ikke er i nærheten av å være bærekraftig eller sunn. Tvert i mot stagnerer produksjonen fordi konflikten mellom biologi og økonomi er blitt akutt. Naturen slår tilbake, noe som bl.a. reflekteres i at luseplagen er ute av kontroll. Likevel er det en politisk målsetting å seksdoble produksjonen av oppdrettslaks.

Bekymringen over dette er ikke begrenset til miljøidealister, forskere, fritidsfiskere eller kystfiskere. Også innenfor næringen er det folk som ser at vekst er umulig uten at miljøproblemene blir løst. Toppsjefen i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, er blant disse. I et intervju med Aftenposten i fjor sa han at næringen bare kan vokse om oppdretterne slutter å benekte miljøproblemene. Lier-Hansen sa:

«I dag er det ikke mulig å øke å øke lakseproduksjonen fordi miljøproblemene ikke er løst. Skal næringen bli det vi ønsker, må oppdrett utvikle seg til et av verdens mest effektive og miljøvennlige industrielle produsenter av proteiner. Næringen er ikke i nærheten av å være miljøvennlig ut fra de standarder vi bør ha i Norge, og som internasjonale markeder vil kreve av oss.»

I sin tale på G7-møtet i Charlevoix i Canada bekreftet Erna Solberg en politisk hovedlinje: Vi må stoppe ødeleggelsen av havenes økosystemer slik at vi kan fremme økonomisk utvikling og vekst knyttet til havet. Hun viste bl.a. til forvaltningen av torskestammen i Barentshavet. Andre steder har statsministeren påpekt at det ikke er nok å drive klassisk naturvern.

Dette utgangspunktet stemmer i prinsippet godt med norsk tradisjon. Norge er et land der mer enn 80 prosent av befolkningen bor mindre enn to mil fra kysten. Havnæringer som sjømat, olje og gass, skipsverft og skipsfart bidrar til stor verdiskapning, og to tredjedeler av eksportinntektene.

Denne avhengigheten av sjøen og kysten bør også ha lært oss at god forvaltning er forutsetningen for langsiktige inntekter og levebrød. Silda ble reddet fra utryddelse i siste øyeblikk. Vi fulgte forskernes råd når det gjaldt torskestammene, og unngikk den katastrofen som utslettet det enorme torskefisket på New Foundland. På samme måte må vi ta vare på fjordene og kystfisket, og ikke ende i en kortsiktig industrialisering som bare skaper kvotebaroner og oppdrettskonger.

Først da kan vi kalle oss et havland.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.